Michael Caine er eks-fengselsfuglen som super-kriminal-hjernen Noel Coward (som var så dårlig da han gjorde denne filmen at enkelte scener måtte settes sammen av svært korte episoder, han kunne nesten ikke gå) setter til å rappe gull for 4 millioner dollars (1968 dollars!) fra et Fiat-hvelv i Torino. Med disse to herrene vet du at vi snakker stil, og britiskhet. Og filmen inneholder alt det andre du kan ønske deg fra en klassisk krim-komedie. Men alt!

Blant annet computer-rigging som får alle Torinos trafikklys til å gå berserk og skape verdens største trafikk-kaos, eller den fantastiske flukten der Mini’er fyker gjennom kloakktunneler eller opp og ned trappene. At bilforfølgelses-scenen bare er listet som nr. 17 på Empires liste over kule film-episoder (listen finner du i mai-nummeret fra 1999), gjorde at jeg fra da av ikke tok Empire alvorlig.

Åpningen er også klassisk. En nydelig Miura som smyger seg gjennom dramatisk alpelandskap, låten fra motoren, kjelingen med gearstang og ratt, føttene som danser over pedalene – dette er en av filmhistoriens store erotiske scener (eller er det jeg som er litt gal?) Rossano Brazzi heter mannen som satt der med sine Joe Cool solbriller og kjærtegnet bilen. Og som omkommer i et hav av røde karosseribiter allerede under rulletekstene til åpningen.

Det er smart å ta en nøye titt på Miuraen der den triller ned fjellet. Følg med og du vil se at der den går i oppløsning har den ingen ting under. Ingen motor, ingen opphengning. Bilen var bare en rullende attrapp, med et Miura-liknende skall. Selv for en så stor film var det vel ingen som ville vraket en Miura. Som forøvrig hadde samme lay-out som Mini’ene som ble brukt, med tverrstilt motor over drivhjulene. Men Miuras var litt større, litt mer potent og plassert over bakhjulene.

Det er allikevel Miniene som tar prisen, og Michael Caines surrete bande som bare tøver og roter, men som får ganske mye til allikevel. Dette er virkelig en klassiker.