Vietnam blir produsent

Det kan virke litt som Korea på 70-tallet, da Hyundai satte spaden i jorden for å bygge bilfabrikk.

Hyundai gikk den gangen ganske høyt ut og skulle bli nesten-verdensmester på ganske kort tid, vietnameserne er mer beskjedne.

Vingroup, som de heter, skal bygge «en nasjonal bil». Men en foreløpig investering på noe som tilsvarer 1,5 milliarder dollar er seriøst nok.

Dessuten er det nok ganske klart at i et land som kjøpte færre enn 250.000 biler i fjor, må en moderne, stor bilfabrikk legge opp til eksport, dersom de har ambisjoner om å overleve. Ellers blir volumet altfor lavt.

I virkeligheten er denne halvannen milliarden bare en del av en planlagt totalinvestering på oppunder 4 milliarder. Planen er å starte med elektriske scootere, og så ganske snart fylle på med biler.

Skjønt, ganske snart ... man har bare så vidt begynt å bygge fabrikken på Cat Hai-øya langt oppe i Nord-Vietnam. Bilen ligger nok derfor minst 2 år unna – selv om de ikke behøver bruke mye tid på konstruksjon og design.

Pininfarina er valgt som styling partner og har allerede sendt ut skisser som er klare nok til å antyde at designen allerede er frosset. Vi skal i hvert fall få se første antydning på Paris-utstillingen til høsten.

De har kjøpt lisensen på en komplett plattform fra BMW – men siden det ikke er presisert går vi ut fra at vi ikke snakker batterielektriske biler her. Og så har de knyttet seg opp mot Magna Steyr, for å planlegge fabrikken og gjøre bilen produksjonsferdig.

Mannskap har de også kjøpt, en tidligere GM Global-Manufacturing-topp blir sjef for denne virksomheten. Som produksjonssjef har de hentet en fra tilsvarende stilling hos Holden, mens innkjøpssjefen er en tysker som kommer fra Bosch.

Alle snakker om å nå 500.000 biler innen 2025.

I Indonesia, åpenbart et potensielt marked for Vinfast, selges det rundt en halv million biler per år. Alle utenlandske, selv om det er noen lisensprodukter der.

Av andre land i området produserer Thailand 2 millioner biler hvert år, alle er lisensprodukter og mer enn halvparten eksporteres. Mens Malaysia viser at det kan nytte med «egen» bil – selv om deres Proton har hatt sine problemer.

I Vietnam er det bare én bilprodusent nå. Thaco, som bygger bl.a. KIA og Peugeot på lisens, pickuper fra Mazda er også der, og store lastebiler fra Daimlers kinesiske forbindelse Foton.

Dette blir altså noe helt eget – og «folket» har allerede fått være med på å bestemme hva de skal få lov til å kjøpe. I fjor la Vingroup ut karosseriskisser som de hadde invitert Zagato, Italdesign, Torino Design og altså Pininfarina til å utarbeide.

Dette var åpenbart en ny form for konkurranse for deltakerne – de er vant til at oppdragsgiver står for utvalget. Her var det mer enn 60.000 stemmer som bestemte det hele.

SUV-en til Pininfarina fikk nesten 14.000 stemmer – 22 %, mens sedanen fikk mer enn 22.000. Ganske overlegent!

Men dette er åpenbart annerledes. Le Thi Thu Thuy, en av de som leder dette prosjektet, sier til Financial Times at «Dette er en del av vårt fra vuggen til graven konsept. Vi vil sørge for alle konsument-behov i Vietnam, for å gi konsumentene et bedre liv.»

Og Jim DeLuca, ex-GM-manageren som er blitt prosjektets sjef, føyer til at «Dette er større enn Vingroup, større enn oss – dette er for folket!»

Folkebiler
Det blir kanskje i meste laget? Men fr. Thuy kommer litt ned på jordene igjen når hun sier at «dette blir biler vietnameserne vil få råd til å kjøpe. Vi skal bygge biler for massemarkedet, så prisene vil bli konkurransedyktige».

«Det er vel de beste sjanser for at de også må drive produksjon for utenlandske bilfabrikker også, for å holde virksomheten så aktiv at det blir økonomi i det» – er holdningen til mange skeptikere.

Noen ord om Vingroup kanskje. Vietnams største innen eiendom og eiendomsutvikling. De ikke bare bygger skoler og universiteter, men driver dem også. Og akkurat nå holder de på å fullføre regionens høyeste bygning i Ho Chi Min byen.

Ifølge Forbes er gruppens tre toppfolk verdt rundt 10 milliarder dollar til sammen. Og alle med bakgrunn fra studentlivet i Moskva – da Sovjet Unionen gikk i oppløsning.

Uansett, jeg gleder meg til å lære litt mer om dette prosjektet, selv om jeg må vente helt til Paris for å få greie på mer.