Glem biler.
Nå blir det rullende skulpturer

Jeg burde jo ant lunten allerede første uken inn i det nye året da Rolls-Royce Motor Cars (hvis du søker bare på Rolls-Royce på nettet kommer du veldig galt av sted. Bruk hele navnet.) hadde lagt ut en sju sider lang sak om hvordan 2025 hadde vært året der ‘bespoke’ – skreddersøm – virkelig var etablert hos dem igjen.

Deres nye divisjon Private Office kan bringe en lang rekke eksempler på hva de hadde fått til i løpet av året og på hvordan kundene hadde vært blandet inn for å skape en lang rekke samlerobjekter fra i dag.

Og ‘samlerobjekter’, der kan du åpenbart like godt lese kunst som biler. Her gjør man ingen forskjell.

Det fulgte med en lang liste over biler som hadde vært gjennom kværna – fra det over-overveldende til det latterligste camp, men ingen vil kunne krangle på at det var enestående håndverk og materialbruk her og der.

Min favoritt: en Ghost der en av de store kontrollorganene var formet av en spesiell betong. Et interiørmateriale jeg oppdaget første gang da jeg så Per Ivar Selvaags (ex-Peugeot design, ex BMW-design) espresso-maskin i rå betong.

Men den lange nyttårs-meldingen pekte fremover da den sluttet med å fortelle at de hadde investert mer enn £ 300 millioner i et eget anlegg på Goodwood fabrikken der man skulle kunne møte det økende behovet for Bespoke og Coachbuilt.

Drop Tail nummer tre

Ganske riktig. I andre halvdel av mars kom det to lange samtidig. Den ene fortalte om R-R Coachbuilt som altså hadde en lysende historie og en spektakulær fremtid, mens den andre lovet et helt nytt innslag i klodens avdeling for Super-Luksus. Nemlig: The Coachbuilt Collection.

Der er det ikke bare de endelige produktet som er attraksjonen, men også partnerens, altså kundens, flere år lange kreative reise når Coachbuilten planlegges og gjennomføres.

(Jeg gleder meg til det første bestillingen fra Otta kommer. Jeg ser for meg både laftet interiør og rosemaling over det hele)

Men så, dagen før Aprilsnarr fikk vi første kapittel av denne nye historien.

Den heter imidlertid ikke Bespoke viser det seg, men Coachbuilt Light.

Det dreier seg i første omgang om en serie på 100 biler som skal leveres i 2028, alle tett omfavnet av sin fremtidige eier, og med stor kreativ deltakelse fra hen med lommeboka, men det dreier seg altså ikke om en og en fullstendig spesialsydd dress.

Mer om en konfeksjonssøm der dyre skreddere har foretatt nødvendig tilpassing.

Men siden dette er et typisk luksusprodukt så må det jo skrives til en historie. Alle luksusprodukter trenger en historie.

Og her er historien at prosjektet heter Nightingale, inspirert av mellomkrigstidens EX-modeller, forsøksbiler, som veldig ofte ble kjørt ned til Nattergalen – Le Rossignol. Et av Henry Royce sine tre hus på Rivieraen der han som regel tilbragte vinteren sammen med sine ingeniører og forsøks-prosjekter.

Huset ble oppkalt etter Nightingale Road i Derby der den første Rolls-Royce-fabrikken lå.

Den nattergale bilen er bygget på en Sceptre, ellers hadde det kanskje vært vanskelig å selge nok elektriske biler fra fabrikken. Men spesifikasjonene blir en generasjon nyere enn på dagens Sceptre – regn i hvert fall med mer enn 500 km. rekkevidde.

Designeren – Doninguez Ojea – forteller at den er inspirert av 16EX og 17EX. Hvorfor han ikke også sa 15EX skjønner jeg ikke. Disse tre var nesten helt like, åpne 2+2 torpedoer med smale bakdører (som ikke Nattergalen har) og alle deltok i utviklingen av Sports Phantom. Et prosjekt som bråstoppet og gikk over til – vil du tro? – Super Sports chassiset.

Ivan Evernden, som begynte hos R-R i 1916 og sluttet i 1961 ble selskapets spesialist på Styling og Coachwork. Han skrev spesifikasjonene til karosseriene på alle disse tre chassisene og lot Hooper’s, Barker’s og Jarvis bygge dem. Det viste seg fort at det ikke var stor forskjell på dem.

I hvert fall ikke før 15EX, som var på en 10.000 miles testtur i Frankrike hadde en skikkelig smell etter ca. 9.000 miles.

Alle eksisterer i dag, men 15EX ble bygget om til stygg limousine hos Hooper’s i 1931.

16EX ble tatt ut av testflåten etter bare 430 miles – ikke mer enn 70 av dem med karosseriet på plass og solgt til London i mai 1930.

Og 17EX kjørte omfattende tester uten karosseriet på plass. Ikke før i juli 1928 kom det til Derby og ble montert. Etter at Sports Phantom-programmet var avsluttet. Bilen fortsatte på fabrikken men ble ikke solgt før i november 1928 da den gikk på båt til India.

På tidlig 80-tall kom den til Torino og ble restaurert. Sist jeg så den var da den, som vanlig, hentet en pokal på en Concours d’Elegance i Valetta, Malta for noen år siden.

Hvis jeg skal sammenlikne Nattergalen med bilen som altså har vært inspirasjonskilder er det vel først og fremst at alle er store, det er masse vekt og volum i forhold til passasjerer og nyttelast.

Selv om EX-bilene er jo litt mer effektive enn Nattergalen – siden de har plass til fire.

I begge versjonene sitter innbyggerne langt nede i en slags balje – det er ikke mye som er utsatt for vind og vær.

For en designer er det nok enklere å håndtere modellene fra 20-årene. De skal tross alt ha luftåpninger på panseret, hjul og skjermer på utsiden og karosserier som er delt opp i mange elementer, slik at det er mulig å gjøre ting som kan interessere tilskueren.

Hos Nattergalen møter du en helt annen utfordring. Enorme flater som du skal prøve å gjøre spennende. Og du skal forsøke å få hele saken til ikke å se for tung ut. Dessuten må kurver og avstander være nøye beregnet – det er ikke noe i verden som er vanskeligere å få til å oppføre seg pent, både mekanisk og optisk, enn store karosseriflater.

Bare spør de som har restaurert Lamborghinis Espada – og fått det til!

Egentlig syns jeg nok denne nye bilen er for meget.

For meget av alt, egentlig.

Men på den annen side ser jeg jo for meg 30-tallets ekstravagante biler med flagrende lokker og skjerf på vei mellom Nice og Paris, eller med flagrende skjerf på vei mellom London og St. Moritz.

Det er jo synd hvis vi ikke skal kunne oppleve en oppdatert versjon av det samme fenomenet nå.

Og til det ser jo denne bilen ideell ut. Det hadde ikke vært det samme med en hårete Pagani Utopia Roadster – for punch, eller med en Mercedes-Benz CEL Cabriolet – for Taxi.

Men hva jeg er virkelig spent på er hvordan Rolls-Royce skal klare å holde interessen rundt historien om Coachbuilt vedlike.

Nullkommasjuprosenten, målgruppen, begynner veldig fort å kjede seg og da er det kanskje en annen collection som er blitt mer interessant å samle på?