Skandinavisk Motorsykkel Center - bla deg gjennom det store galleriet (Foto: Jon Winding-Sørensen)

Motorsykler på Magnor

Hvis du bare er litt interessert i motorsykler, finnes det en to-tre-timers attraksjon for deg på Magnor. Er du veldig interessert kan du fort komme til å bruke en hel dag der.

Publisert

Skandinavisk Motorsykkel Center, kaller det seg – et imponerende samling motorsykler som åpnet dørene for publikum for temmelig nøyaktig et år siden.

Skandinavisk – gjerne for meg. Både Danmark og Sverige er representert med egen produksjon, og det er selvfølgelig en og annen Tempo der også. Til og med en førkrigs, med hjelpemotoren høyt oppe på rammen.

Og Motorsykkel Center – definitivt. Når du har spasert gjennom det første rommet – og du begynner å lure på om dette er en slags to-hjuls AmCar forestilling, du kan trygt si at resultatet av Artur Davidsen og Bill Harleys pionerinnsats dominerte – åpner det seg den ene kvadratmeteren etter den andre med alle årganger og alle nasjonaliteter.

Men først fant vi en nydelig oversikt over Harley-Davidsons innsats i Norge, fra en 1915-modell – det var der Sørensen og Balchen startet med motoriseringen av Norge, nesten i like stor grad som Ford gjorde med T-Modellen – via en praktfull 26-modell, fremdeles med acetyl-brennende lykter, et par tre fra 40-tallet, en Electra fra 1965 og en CowGlide (het den virkelig det?) – ubrukt – fra 1993 og helt til en Buell fra 2004.

Vi får til og med presentert et sidespor i form av en 1974, AMF-produsert Z90.

I samme rom få vi også et ekte ovnsrør – en tidlig Nimbus 1923 – med den geniale rør-rammen som alt er hengt opp i.

Dersom du finner en gammel Nimbus sammen med bestemors Nilfisk støvsuger (samme slekta), så ikke kast den. Dette museet dreier seg ikke om penger, men vær klar over at en Nimbus fort drar en million. Fullt så mye får du kanskje ikke for den gjennomskårne modellen, den beveger seg ikke, men er allikevel et enestående fenomen.

Det er også den ekstremt sjeldne svenske Union som museumseierne fant i en kjeller rett over svenskegrensen. I Charlottenberg.

Hvis man først ønsket å finne en slik er denne byen et naturlig sted å lete, den ble nemlig bygget der.

Andre sjeldne svensker?

Flink klarte jeg så vidt. NV fra Nymanns Verkstad også. Men NH? Kanskje ikke svensk i det hele tatt? Og hva i alle verden er Rixe? Her sto det en 98 kubikk fra 1939 – helt ubrukt.

Hvis du virkelig vil ha et akademisk utbytte av dette besøket, bør du ta med vesken full av motorsykkel-encyklopedier. Det er ikke mange informasjoner du får fra de beskjedne plakatene – navn og årgang og kanskje kubikk – men mer enn nok til at du kan gå videre med det ved å lete på nettet.

Og det er jo egentlig umulig i en slik utstillingspresentasjon å forklare hvorfor den Velocette Venom som du står og ser på her var så mye bedre enn de ande 46-modellene som kom på markedet da. Selv om 1946 Matchlessen ved siden av nok ikke var langt unna.

Men hvis du spør meg om hvilken 1937-modell som hadde det beste renommeet, BSA M 23 – i Norge siden den ble født omtrent –eller en Ariel Red Hunter som sto like ved siden av, har ikke jeg noe svar.

Gulvet er fullt av gode tema-grupper. Plutselig har vi noen ganske sjeldne italienere, Laverda, Moto Morini og Benelli, eller diverse japanere og sportssykler som også er samlet i egne segmenter.

Speedway-sykler, for eksempel, med motorer fra Rudge (1928), Jawa og JAP. Banesykler, både slike jeg forventer, og noe så uventet som en 50 kubikk Kreidler på 20 hester og 220 km/t. Jeg tror den tørre enplateclutchen hadde hatt synspunkter hvis den ble bedt om å dra i gang meg.

Valmobile, en japansk scooter som så ut som en koffert med hjul i hver ende, tilhørte de virkelige raritetene sammen med blant annet den sammenleggbare Di Biario 50 kubikk – en siciliansk produsent som lever den dag i dag.

Jeg ville tro at de fleste som har litt antydning av to hjul i sin bakgrunn, vil kunne ta med barn eller barnebarn og rusle rundt her og plutselig utbryte:

– Akkurat en slik hadde jeg, eller

– Nesten en slik hadde en kompis.

Dette er en typisk peke-på-utstilling der man fort kan komme til å skryte på seg mer enn det som bra er.

Det er feil å si at det var ting jeg savnet, for utstillingen roterer. Svært mange av syklene eies av folk som setter juvelen sin her, før de tar den ut en sesong, og da blir den erstattet av andre. De aller fleste er i mer enn kjørbar stand.

Så den Jawa CZ-en jeg savnet er kanskje på plass nesten gang jeg besøker stedet. (Jeg vokste opp på lettere østkant i Oslo, der var det flere Jawa enn Husqvarna Silverpilen, for å si det slik. Men den svenske skjønnheten med den høytliggende eksosen var overveldende representert her, så jeg fikk kvoten av den).

Og det var ikke overdrevet presentasjon av verken DKW, NSU eller Puch heller.

Jeg savnet en klassisk Douglas også – en favoritt fordi den ble bygget i Bristol. Men til gjengjeld har de en like klassisk Sunbeam 350 fra 1925.

Med andre ord, mer enn nok å ta av.

Museet ligger på høyre hånd, like før du passerer riksgrensen inn i Sverige. Ut august lover de å holde oppe hver eneste dag i uken, og ganske lenge utover ettermiddagen.

Du finner mer informasjon på museets hjemmeside: https://skandinaviskmc.no/

Og jeg tror det var ganske typisk at utenfor var det parkert flere biler enn motorsykler. Dette er ikke for bare ‘spesielt interesserte’, dette er for alle.

PS!

Husk å få med deg potta i annen etasje. Full av finurlige løsninger. Ikke minst gjorde falløksen over pissoaret et visst inntrykk. Spesielt beregnet på den ekstremt skrytete delen av Harley-fraksjonen?

Powered by Labrador CMS