El-racer melder sin ankomst

Bilen kom fra ingenting. Ingen hadde hørt om McMurtry før, i hvert fall ikke i bilsammenheng.

Ingen hadde ant at derfra skulle det komme en elektrisk racerbil med overbevisende spesifikasjoner og med en lyd som fikk halmballene til å vibrere på sin tur opp bakkene på Goodwood.

Siden bilen heter Spéirling og navnet er irsk og betyr tordenstorm, kan vi kanskje gå ut fra at Sir David McMurtry er irsk – selv om bedriften hans ligger i søvnige Cotswolds.

Hør på denne adressen, kan det bli bedre? Winhay Farm, Vernals Lane, Wotton-under-Edge, Gloucestershire.

McMurtry og han lille team har jobbet med dette siden 2016, og de viste den frem for første gang på nylig avholdte Festival of Speed med ex-Le Mans vinner Derek Bell bak rattet.

Neste år skal de ut i verden og sette noen rekorder forteller de, uten å fortelle hvilke. Men jeg håper da virkelig det er en del av Volkswagens gamle ID.R-rekorder dette glade amatør-teamet vil ta seg av.

Bilen er minimal. En lukket enseter som måler 320 x 150 x 105 cm, på to meter akselavstand. Det er ikke sagt annet om vekten enn at den er under 1 tonn.

Men det er også sagt at her opererer vi med én kg per hk og at batteriet har kapasitet på 60 kWt, og at dersom du tok den ut på gaten og kjørte etter WLTP oppskrift, ville du få nesten 600 km.

Virkeligheten, derimot, forteller om mellom 30 og 60 minutter på bane og at den kan lade med inntil 600 kW.

Dessuten regner de med under ni sekunder til 300 km/t og en toppfart på godt over det.

Den ser jo ut som en liten Batmobile og byr sikkert på et magert frontareal. Men det er ikke åpenbart at det finnes mange aerodynamiske hjelpemidler på dette rene karosseriet – så det er der vi har det med alt bråket.

Nå regner jeg med at på Gordon Murrays nyeste T.50 vil V12-motoren fra Cosworth overdøve støvsugerviftene han har bygget inn for å sikre marktrykk-på-bestilling.

Her er det imidlertid ikke mye å høre til McMurtrys egen to-motors bakaksel – det er propellen man hører.

Han har nemlig bygget inn samme marksuge-opplegg som Murray. Viften drives av en 80 hesters elmotor og sørger for 500 kg marktrykk allerede før bilen har begynt å bevege seg.

Med ganske spinkle 240/640 19-tommers hjul der bak, er det klart bilen trenger hjelp både for å levere 1000 hester til underlaget, og til å dra skikkelige g-krefter i svingene.

Men viften har sin pris: 120 desibels jetmotor-hvin. 30 desibel mer enn du får lov til i de mest liberale statene i USA, og definitivt ikke velkommen på Rudskogen.

Tre ord om Sir David Roberts McMurtry til slutt, fordi jeg regner ham som en i familien. Han startet nemlig hos Rolls-Royce i Filton, på den gamle Bristol-fabrikken. Der jobbet han på Concorde-motorene.

Da han sluttet kjøpte han med seg noen av følerne fra Concorden, som han hadde designet. De utviklet han til meteorologiske instrumenter som han ble rik på. Forbes anslår nettoverdiene hans til 1,9 milliarder dollar.

Bruke noe av det på en racerbil, uten klasse å konkurrere i – men som hyler – det kaller jeg staut holdning.