Toyota Celica
Toyota Celica

Fiat Coupé
Fiat Coupé

Fiat Coupé 1.8 versus Toyota Celica 1.8

Sportskupéene ble etter fjorårets avgiftsomlegging tilgjengelig for et større publikum. Fiat Coupé og Toyota Celica representerer ytterpunktene blant sportskupéene og står for det beste på hver sin måte. Bli med på en kjapp kjøretur og finn ut om en av dem kan passe din kjørestil.

Publisert

Først publisert i BIL 1 - 1997.

Sola står allerede høyt på himmelen, trafikken inn mot Oslo er glissen, morrarushet hadde såvidt gitt seg da vi svingte av hovedveien. I speilet ser jeg en gul Fiat Coupé, foran meg slynger veien seg i nydelige svinger opp dalsiden. Toyota-motoren jobber uanstrengt og med et behagelig støynivå. Støyen fra hjulene er derimot langt fra behagelig, Celica har samme romlestøy som vi kjenner fra Corolla og tidlige utgaver av Carina E. Motorlyden overdøves effektivt.

Jeg sitter så alldeles nydelig, denne førerplassen er perfekt for en sportskupé. Jeg sitter ganske lavt og i et sete som gir utmerket støtte til lår både og rygg, samtidig som rattet er i eksakt riktig posisjon. Designmessig er interiøret derimot bare sånn akkurat passe etter min smak; det kunne passet inn i hvilken som helst annen Toyota, funksjonelt.

Vår testbil er utstyrt med Goodyear Eagle F1-dekk i litt heftigere dimensjon enn originalt. Et perfekt valg. De første svingene avslører en super styrerespons og eksakt styring. Celicaen har et meget godt veigrep og kan kjøres med millimeter-presisjon. Og hvilke bremser; perfekt balanserte og med en imponerende effektivitet. Fjæringen, som på motorveien var litt vel fast og ikke greide å svelge de små ujevnhetene og vibrasjonene fra den grove asfalten, fungerer nå perfekt. De store ujevnhetene og humpene takler den behagelig og uten at det går utover stabiliteten.

Jeg stopper og har såvidt kommet ut av bilen idet Henning i den gule Coupéen kommer rundt svingen. Det er ikke mulig å unngå å legge merke til den gule Fiaten, sånn sett er den grønne Celicaen kjedelig.

Men jeg liker likevel Celicaen. Forfra og fra siden er den elegant og selv om fronten med de fire separate lyktene ikke er provoserende, har den nok i seg til å vekke oppsikt, men sett bakfra er den dønn kjedelig.

Det kan nok diskuteres om Fiat Coupé er pen eller ikke, men det er ingen tvil om at den er oppsiktsvekkende. Har du sansen, er den en fest for øyet. Dette er en bil du kan gå rundt flere ganger og hver gang oppdage nye detaljer, konturer og linjespill, som for eksempel de markerte øyenbrynene ved hver hjulbue, de runde baklyktene, tanklokket i aluminium, de lakkerte panelene på dashbordet og dørene, dekslene over lyktene og de elegante speilene. Celica blir bare ordinær i forhold.

Jeg overtar Fiaten og detter på plass i et sete som virker alt for stort i forhold til det jeg kom fra. Jeg rigger meg til, får rattet på plass, det kan justeres både horisontalt og vertikalt, og finner riktig stilling i forhold til pedalene, men det vil liksom ikke stemme helt. Når jeg har rattet der det bør være i forhold til sittestillingen, ser jeg ikke toppen av speedometeret og turtelleren.

Jeg fyrer opp 1,8-literen, en motor som jeg første gang ble kjent med i Barchetta, og legger inn førstegear. For et gearskift — bedre enn dette er det stort sett bare BMW som gjør det — og for en motorlyd! Første gang du hører denne motoren er det lett å bli lurt til å tro at det er en langt større maskin som gjemmer seg under panseret. I forhold til motorlyden i Celica er dette musikk. Og det er en fryd å oppdage at Fiat har greid å dempe hjulstøyen slik at du kan nyte musikken fra motoren også på litt grov asfalt.

Allerede i første sving savner jeg Celicaens velordnede og ergonomisk perfekte førerplass. Sidestøtten i Fiat-setene er dårlig, det er mulig det skyldes at jeg er for smal over hofter og skuldre, men Henning hadde også mumlet ett eller annet om å bli slengt rundt i svingene, og han er noen nummer bredere enn meg.

De første svingene avslørte også noe annet — nemlig en utrolig styrerespons. 40-profil dekk på 17-tommers ATS-felger bidrar ikke bare til et potent utseende, de gir også veigrep og veikontakt utenom det vanlige og vår testbil er nok litt mer kompromissløs enn en bil på originaldekk. Styreresponsen er ultrakjapp og når styrefølelsen dessuten avslører absolutt alt forhjulene foretar seg, er alt lagt til rette for en kjøreopplevelse utenom det vanlige.

Over de store ujevnhetene er Coupéen fastere og mer kontant en Celica og når ujevnhetene kommer i kombinasjon med sving, kaster den litt mer på seg. Men den viker ikke en tomme av sporet og 130-hesteren kan utnyttes fullt ut. Bremsene er lettere å dosere enn i Celica, men har ikke samme bittet. Fiat Coupé er en rendyrket sportskupé, en bil som har den rette atmosfæren og som stortrives når svingene kommer tett.

Ingen av de to bilene er overmotorisert. Fiat-motoren føles mest potent og er raskest fra stillestående. Lavere vekt og effektiv utveksling gjør likevel at Celica er et strå hvassere når du først har kommet i siget.

Skal du kjøre langt er Celica vårt førstevalg. Førerplassen er oppskriften på god ergonomi og selv om det designmessige er noe sedat, gir Celica den rette sportskupéfølelsen, men det tar ikke helt av. Den henger ikke riktig med Fiaten når svingene kommer tett, men skitt det samme, det er nok å gå på.

En Fiat Coupé med Celicas førerplass hadde vært midt i blinken for meg. Coupéens førerplass er ikke helt god, men det andre er bare nydelig. Signalene til omgivelsene er ikke til å misforstå — dette er ekte vare — en bil som er en fryd på veien og som har et design som gjør at du velger vindusplass når du stopper på veikroa.

LES VIDERE:
- Priser og tekniske data

Powered by Labrador CMS