Kunstner med Bugatti-bakgrunn

Jeg dinglet på bakrommet til Bugatti ved fjorårets Genève-utstilling. De hadde nettopp vist den Svarte Bugattien og jeg var vel ikke akkurat slått til bakken av måpende begeistret beundring.

Derimot syntes jeg en stol de hadde der var ganske fin. Cobra het den, tegnet av broder Carlo Bugatti i 1902 – og kunne egentlig godt vært et ekteparet-Eames-møbel – i hvert fall hvis den hadde hatt bein og ikke det smarte, bøyde understellet.

Og inni en glassmonter var det en praktfull skulptur av metall. Det var så utvilsomt en parafrase over et Type 57 Atlantic-karosseri, men så mest ut som spanteverket til et slikt karosseri ville sett ut hvis det var bygget av fleksible tekstiler, Type Weymann, og ikke av aluminiumsplater slik det egentlig var.

Det tok litt tid, men så fant jeg ut at kunstneren var Etienne Salomé. Transportdesignutdannet fra Royal College of Art i 2005 og med visitter, slik det sømmer seg rastløse bildesignere, hos Kia, Mazda og Renault før han jobbet med Hermes om en spesialversjon av Bugatti Veyron.

Han hang litt rundt Bugatti, gjorde blant annet interiøret til Veyron Super Sport og en rekke andre spesialversjoner som han gjorde til en slags kunstnerlerret på hjul.

Han var sterkt inne i den svarte Bugattien også, for på denne tiden var han Bugattis sjef for produkter og accessoirer. Ting han jobbet med da var Parigiani Fleurier og deres Type 390 ur, en hel serie møbler, PG sykler, og hos PJ Yacts dukket Niniette 66 fots skuta opp.

Man samtidig begynte Salomé å henge med Bernar Venet, en av Frankrikes store nålevende kunstnere. Han viste Salomé at det var andre kunstformer enn biler, til gjengjeld sørget Salomé for at Venet fikk et helt konkret oppdrag fra Bugatti.

Resultatet var en Veyron Gran Sport behandlet av metallkunstneren.

Det endte som en del av samlingen til Rubell familien etter å ha blitt avduket på Art Basel Miami Beach i 2012 – presentert som verdens raskeste kunstverk.

I dag er Salomé litt mer hektet av Bugatti – han har for eksempel gjort et par nydelige serier med Porsches speedometere som fellesnevner, og han gjør fremdeles skulpturer med biltema.

Jeg vet ikke om jeg traff ham i hans periode som bildesign-sigøyner. Men jeg skal lete gjennom bunken jeg har av designer-skisser – jeg lar aldri en anledning gå fra meg til å få en eller annen designer til å gjøre en kjapp skisse med dato og signatur. Kanskje finner jeg en ekte Salomé, kanskje er han virkelig berømt da, kanskje blir jeg rik.

Eller i det minste kan jeg låne ut skissen til den neste Salomé-utstillingen, og under bildet skal det stå «fra Privat Samling».