Berlins smarteste boks

Berlin er full av underlige kjøretøy for tiden. Det rareste het Vipa og kjørte seg selv. Vi var om bord.

Jon Winding-Sørensen Jon Winding-Sørensen

Publisert tirsdag 24.05.2011 - 15:27 Sist oppdatert onsdag 25.05.2011 - 11:41

Jeg så denne underlige boksen på Paris-utstillingen i fjor, men da skjønte jeg ikke hvor morsom den egentlig var. Her har vi i virkeligheten en kasse som måler 320 x 165 x 238 cm og veier 1000 kg, som ruller rundt på fire hjul.

Og det er egentlig akkurat det den gjør, for her er det ingen som kjører den, den greier seg selv.

Navnet forklarer det hele, VIPA, og når du får oversatt det til Vehicule Individuelle Passager Autonome – selvgående kjøretøy for individuelle passasjerer – begynner det å nærme seg.

Den orienterer seg innenfor et område den har kjennskap til fra før, ved hjelp av videokameraer og en ganske smart computer med en bråta kompliserte algoritmer.

Den lærer området den skal betjene off-line og får beskjed om de mest utpregede landemerkene, for eksempel dører, fortauskanter, stolper o.s.v.

Så kan du bare sette den i gang, den kjører selv etter en slags visuell hukommelse og reagerer på alle visuelle signaler den får om avvik underveis.

Vi forsøkte for eksempel å stå i veien for den – det løste den elegant ved, uten å stoppe, å finne den eneste mulige veien ut av akkurat den fellen.

Den kan frakte 600 kg, og er åpenbart beregnet på en ganske fyldig kundekrets, for den er innredet til fire sittende og to stående passasjerer.

Den beveger seg med mellom 5 og 20 km/t og har en akselerasjon på forsiktige 1 meter per sekund– det er med andre ord komfortabelt å være stående passasjer også. Og den fikser stigninger på 13 prosent fullastet.

Bruksområdene er for eksempel flyplasser, industriområder, store idrettsanlegg – og gjerne innendørs. For her er det snakk om elmotorer og null lokalt utslipp.

Den kjører lystig rundt hele dagen, med den hastigheten den byr på, klarer de fire blybatteriene om bord å holde VIPA i gang i åtte timer.

Fascinerende, men jeg merket ulempen: jeg måtte ta meg sammen før jeg gikk ombord. Kunne jeg virkelig tro på noe som var helt førerløst?

Ja visst, viste det seg.