Norges yngste DS-fanboy?

Det finnes biler som imponerer med fart og tall. Og så finnes det biler som gjør noe helt annet – de setter deg i en annen tid. For Thomas Merali (34) fra Sarpsborg handler bilinteresse nettopp om det siste.

Bergtatt av BMW

Historien begynner ikke med Citroën. Den begynner langt tidligere, en morgen i 2002. På vei til skolen får han øye på en Inkaoransje BMW 2002 som passerer.

- Ja, og ikke lenge etter står en blå BMW E31 850 parkert ved skoleområdet. Det er noe med linjene, tilstedeværelsen, følelsen. Den dagen er det gjort. BMW-interessen er født, og i årene som følger bygger jeg meg opp en rekke klassiske modeller i porteføljen – E9, E12, E21, E30, E31, E38, E39 og E46.

Likevel kommer det et punkt hvor noe endrer seg. Ikke fordi BMW ikke lenger er interessant, men fordi verden er større enn ett merke. Nysgjerrigheten begynner å trekke i en annen retning.

Frøet som ble plantet

Tidlig i 20-årene, på Ekebergmarkedet, ser Thomas for første gang en Citroën DS på nært hold.

- Den fremstår nesten uvirkelig – lav, svevende, ulik alt annet. Det er noe der, men det er ikke riktig tidspunkt. Jeg hadde på det tidspunktet en BMW E21 – som biljournalisten som gjør denne saken faktisk laget en reportasje på i bladet Gatebil. Den var litt forseggjort med skikkelig senking og tøffe felger, og sånt.

Han er fornøyd med det han har. Likevel slipper ikke inntrykket taket. Gjennom årene dukker modellen opp igjen og igjen, og hver gang vokser fascinasjonen litt. Samtidig eier han en BMW E31, men parallelt begynner han å lese seg opp på DS–historien, teknologien, tankegangen bak bilen.

Så skjer livet. Familien skal utvides. Plutselig er behovet et annet – en sedan, en familiebil, noe som kan brukes. Han vurderer mye forskjellig. E12. 60-talls amerikanere. Klassiske alternativer som alle gir mening. Men hver gang faller han tilbake på det samme: DS.

- Ikke fordi det er det mest logiske valget. Men fordi det er det mest riktige. Den var «moderne» i alle fall i forhold til mine andre kandidater, designet appellerte, og den kunne faktisk brukes.

Jakten

Thomas går systematisk til verks. Han lager en database over alle Citroën DS i Norge som har vært EU-godkjent de siste årene.

- Jeg har ikke verksted og ville bruke bilen, så det måtte være en bil i OK tilstand. Lagde databasen, ringte alle eiere (ca 60 stk) og satt igjen med 3-4 aktuelle biler. Tiden gikk, og plutselig så tok en av de som hadde sagt nei tidligere kontakt, og sa at det var aktuelt med salg.

Planen hadde vært klar. En DS21 eller DS23 fra slutten av 60- eller starten av 70-tallet. Halvautomatisk gir. Brunt skinninteriør. Helst i blått eller grønt.

Slik ble det ikke.

- Bilen som dukker opp er en 1974-modell. Grå utvendig, brunt skinn, halvautomat.

Ikke helt det jeg hadde sett for meg – men likevel umiddelbart riktig. Noen ganger er det ikke spesifikasjonene som avgjør, men følelsen.

Historikken er like fascinerende som bilen selv. Fra en direktør ved Rygge Hotell på 70-tallet, til en arkitekt i Oslo, videre til en sivilingeniør som restaurerer bilen både mekanisk og kosmetisk, og etter å ha vært hos en ny eier i 3 år, tilbake til samme eier (sivilingeniøren) igjen.

Da Thomas overtar bilen i 2023, har den gått 154 000 kilometer. Den er ikke perfekt. Panelene har bulker, listverket bærer preg av tidens tann, interiøret er skittent, men helt. Teknisk er den god. Han velger å bruke bilen som den er i ett år. Kjøre den. Oppleve den. Før han går i gang med restaureringen.

Arbeidet

Det som følger er seks måneder med grundig arbeid. Ikke en total restaurering, men en respektfull forbedring av det som er der. Over hundre pakninger byttes. Gammel gummi, ødelagt av tidligere lanolinbehandling, må erstattes.

- De rustfrie pyntelistene, som er vanskelige å få tak i, måtte reddes. De sveises opp, slipes og poleres for hånd. Det er arbeid som krever både tålmodighet og presisjon – og en forståelse for detaljer som ikke kan kjøpes ferdig.

Resultatet er en bil som ikke føles ny, men riktig. En bil som fortsatt bærer på historien sin, men som samtidig fremstår hel og gjennomført.

- Å kjøre denne bilen handler ikke om fart. Med sine 140 hestekrefter er den sterk nok, men det er ikke poenget.

- Det handler om følelsen. Om å sitte bak rattet og la tempoet synke. Om å kjenne lukten av interiøret, høre lydene fra hydraulikken og merke hvordan bilen beveger seg over veien på sin egen måte.

– Jeg tar meg ofte i å kjøre under fartsgrensen. Man bare nyter. Dette er en bil som inviterer til ro. Selv om bilen er spesiell, er den ikke et museum. Den brukes. Til strandturer med familien. Til små utflukter. Til barnehagelevering.

- Kontrasten til hverdagsbilen, en Hyundai Ioniq 5, er stor. Men det er nettopp kontrasten som gir verdi. Det er fint å kjenne på forskjellene. Alt i denne bilen er mekanisk og analogt.

- Herlig nyskapende

Og kanskje er det nettopp derfor den også treffer neste generasjon. For familiens treåring er det ingen tvil om hvilken bil som er favoritten. Langs veien skaper bilen reaksjoner. Eldre stopper opp og mimrer. Yngre spør hva det er. Folk filmer fra andre biler.

- Jeg ville ha en slik fordi den er helt unik alt annet på veien, og oddsen for å se en slik langs veien er marginal. Den er jo herlig nyskapende om man ser på det med datidens øyne, sier Thomas og ramser engasjert opp:

- Lys som nivellerer seg ut ifra last, fjernlys som følger kurven, Monocoque konstruksjon, aluminiumspanser, glassfibertak (som sitter med 8 skruer), innenbordsbremser, styring/brems/gir/nivåregulering styrt hydraulisk, skjermpaneler som sitter med en skrue, dekompresjonssone for motor, bil som kan kjøres på tre hjul ved punktering, trenger ikke jekk ved hjulskift og annet, sier han, trekker pusten og spør:

- Hva er det å ikke like for en som liker gammeldags teknologi og herlig annerledes nytenking? Flere av funksjonene blir det jo fortsatt reklamert for blant dagens nybiler. Det er heller ikke så mange som kjenner godt til disse av den yngre generasjonen. Jeg tror jeg er blant de yngste i Norge med en slik bil.

Citroën DS er en bil som vekker nysgjerrighet, og som bryter med det forventede. I et landskap dominert av like former og moderne linjer, fremstår den som noe helt eget.

Veien videre

Thomas sitt prosjektet er ikke ferdig. Innvendig restaurering står for tur, og bilen skal få en teknisk gjennomgang. Nye ideer finnes også – kanskje en Citroën Traction Avant med moderne drivlinje, eller en E30 cabriolet til samboeren.

Men det haster ikke.

For akkurat nå er det nok å kjøre. Å bruke bilen. Å kjenne på det som startet med et glimt av en BMW i 2002 – og som til slutt endte opp i noe helt annet.
Noe mer personlig.
En reise tilbake i tid.