Macan GTS: Overlegen mot lokale helter

Etter å ha tilbragt de siste seks timene i åssidene og fjellene rundt Nice og Monaco, anser jeg meg strengt tatt ferdig. Det har vært bart, vått og faktisk litt snøføre, jeg har vært innom fartsprøver fra Rally Monte Carlo - gasspedalen har vært flittig brukt.

Nå er jeg på vei mot byen igjen, klar for å levere Porschen tilbake og reise hjem. Derfor har jeg roet ned og ligger i fartsgrensen mellom svingene - og godt under gjennom dem.

Plutselig nærmer seg en kule i speilet. Jeg kan snart identifisere den som en Renault Twingo av første generasjon. Ikke så overraskende, lokale helter med mot som en LeMans-fører fra 60-tallet og inngående kjennskap til de ekstremt svingete veiene – men med redskap slett ikke egnet for villmannskjøring - er ikke uvanlig i disse traktene.

Og som vanlig plasserer den seg et par meter fra min bakfanger – litt til høyre så halve fronten fyller sidespeilet mitt. At jeg kjører for sakte, er åpenbart.

Jeg lar det pågå noen minutter, men så klarer jeg ikke mer. Fristelsen er for stor, og dessuten: En siste svingom i denne bilen, tar jeg gjerne.

Gran Turismo Sport

For denne doningen er ikke noe hva som helst – det er en Porsche GTS. Det etter hvert så kjente smørøyet alle modeller kommer i. Nå også elektriske Macan.

GTS anses ofte som de beste Porschene for den som liker å kjøre, på grunn av måten de posisjoneres på i modellserien.

Mer fartsressurser enn i S, men ikke fullt så raske som Turbo rett frem. Likevel er de sportsligere satt opp på resten – både når det kommer til kjøreegenskaper, og styling ut- og innvendig. Det hele uten at komforten lider for mye.

Tipper det ikke skal mer til enn en kikk på bildene her, før du er enig.

Macan GTS ser ganske enkelt glimrende ut, spesielt i Carmine Red. Det eneste jeg ville skiftet ut, er felgene. Der går jeg for RS Spyder Design i 22 tommer, fremfor disse.

Røde kalipere, økt bruk av sort kontrastfarge og lett sotede lykteglass foran og bak, gjør sammen med sorte logoer rundt om, susen.

På innsiden er det Race-Tex, et materiale som minner om semsket skinn, overalt - inkludert det lille, tynne sportsrattet med karboninnlegg. I tillegg bugner det av rød kontrastsøm og GTS-merker. 18-veis justerbare, adaptive sportsseter, setter sammen med høy kvalitetsfølelse og Sport Chrono prikken over i-en.

Chassiset er utrustet med sports luftfjæring, adaptive dempere, Torque Vectoring Plus, firehjulsstyring, og er senket med 10 mm.

Nyheter

Den bakre motoren er hentet fra Turbo-utgaven og har 900 A pulse inverter. Sammen med den fremre, leveres 516 hestekrefter til vanlig og 571 på overboost. Med 995 Nm i dreiemoment, trengs 3,8 sekunder for å nå 100 km/t.

Det er til og med noen nyheter som ikke har vært mulig å få på Macan så langt. Kameraene kan settes sammen på en måte som lar deg se gjennom panseret og ned på forhjulene når du kjører offroad (ja den kan det også – eget offroad kjøreprogram er det fjerde du kan velge etter Normal, Sport og Sport Plus).

Parkeringshjelpen er dessuten oppgradert, du kan fjernstyre bilen med appen, og så husker den opp til 5 parkeringslokasjoner sånn at den kan kjøre seg selv på plass i alt fra egen garasje til svigermors innkjørsel.

En ny spill-modul lar deg konkurrere med de i andre bilen mens du lader, eller passasjeren foran kan spille når du kjører – egne spillkontrollere medfølger.

SUV-dans

Men tilbake til hissigproppen i Twingo.

Jeg flikker tilbake til Sport Plus på vrihjulet i rattet, og hører noe som minner om et romskip med V8-motor brake i gang. Lyden er ny og bare for Macan GTS, men fortsatt ikke designet for å låte som en ren bensinmotor med giring og det hele. Mer en symfoni av fart med hint av sint bensinmotor.

Den er kulest når du stopper på rødt lys og en brutal tomgangslyd kommer ut av høyttalerne. I fart, gjør den kanskje mest nytte for seg som indikasjon på hvor fort du faktisk kjører.

Ved neste parti av tette, brå svinger, lar jeg GTSen få det.

Sen og hard brems inn, holder den litt på gassen til tangeringspunktet, tråkker på skikkelig ut.

Bremsene biter kraftig, og balansen i chassiset briljerer. Styringen gir full kontroll når jeg styrer inn, bilen ligger flatt, gjennom setet føler jeg dekkene grave ned i asfalten.

På tur ut setter bakenden seg, krefter fordeles ut til ytre hjul, jeg skytes ut på andre siden – fronten holder linjen.

Så brems og neste – det samme på nytt.

Den 30 år gamle bybilen er borte for lengst. Men jeg klarer ikke stoppe når jeg først driver.

Et nytt parti krokete vei kommer opp. Nå med så korte svinger umiddelbart etter hverandre, at jeg nesten kan kjøre rett frem om jeg kutter dem. Men å danse er morsommere, så jeg utnytter den naturlig vektede gasspedal-responsen som verktøy og bilens tilbakemeldinger som belønning.

Rytmen er så god at jeg lurer på om den faktisk kunne matchet en låt over pop-anlegget. Dette er mer gøy enn lovlig i en ganske stor SUV.

Sports-allrounder

Ved siden av prisen, som riktignok starter greit, men dessverre tar av i overkant når jeg spekker opp drømme-versjonen, er det vanskelig å finne feil på Macan GTS.

Spesielt komfortabel i fjæringen, er den ikke, og fullt så sportslig og spesiell å kjøre som en Taycan, er ikke Macan – selv som GTS.

Men den har utmerket baksete, stort bagasjerom, kan trekke stor tilhenger og gir deg både god rekkevidde og ladefart. Dette er den du vil ha.

Oppsummert

Macans gode allroundegenskaper tilføres et sportslig og følelsesmessig element med GTS-utgaven. Som du helst ikke vil være uten når du først har sett og kjørt den.