Skadeskutt? Størst!

Ikke vet jeg om Toyota er verdens største bilfabrikk nå, jeg vet egentlig ikke en gang hvordan det måles. Men jeg vet at VW sier høyt og ofte at de skal ta igjen Toyota og bli verdens største om ikke så alt for lenge.

Det er mulig japanerne ikke oppfatter det som en sterk utfordring, de virket faktisk ganske trygge og tilbakelente da vi møtte dem på en kjempestand i Paris. Ironisk nok, i en hall de deler med VW-konsernet.

Det er jo selvfølgelig mulig de hadde flere nye modeller der enn Verso S – som et utstillingsobjekt omtrent like spennende som en prislapp for bananer på Høstutstillingen. Men jeg oppdaget ikke flere på den store standen deres.

LES OM VERSO-S HER

Derimot oppdaget jeg først et aldeles nydelig filigrans-interiør i noe jeg ikke ante hva var. Det viste seg å være Opus 2 av det elbil-konseptet som debuterte i Detroit i fjor, FT-EV. Men nå hadde den vokst litt, blitt mye lysere og fått massevis av karakter.

SE: FT-EV – en elektrisk IQ

Og et interiør som var helt utrolig. Det var som et skjelett som svevde i luften, og som alle betjeningsorganene, pluss en koppeholder (!), var hengt opp på. Det gjorde ikke noe at de var utført i krem med forgylte konturer – det så ut som interiøret fra en dekadent scifi tegneserie.

Jeg aner ikke noe om spesifikasjoner eller batterityper eller noen slike uvesentlige detaljer.

Ren design
Vitsen med slikt som dette, er at man holder designere og planleggere og prosjektledere skjerpet, slik at når de skal i gang med noe det henger betydelige marginer på, skal de være i stand til å kaste seg rett ut i den jobben også.

Nesten like fornøyd var jeg da jeg oppdaget det lime-grønne FT-CH konseptet. Det var noen som forsøkte å fortelle meg at dette dreide seg om fullskala integrasjon av HSD teknologien i kompakte kjøretøy.

SE: FT-CH på Detroit-utstillingen 2010

Gjerne for meg, men her var det først og fremst måten de hadde klart å hente elementer fra Prius-fronten og løfte det opp i flytende, elegante flater og gjøre det hele til en meget tiltalende lav minivan.

Uttrykket er utrolig tett, det ser nesten ut som om det er en fleksibel hud som er trukket over en velformet 3D-ramme, og på tross at det nesten ikke er konturer eller vinkler på de store flatene, er det masse karakter her.

Jeg skrittet den opp til noe rett under fire meter, på meg virket akselavstanden nesten like stor – her kan man virkelig snakke om ett hjul i hvert hjørne.

50-tall
En liten titt inn i bilen avslørte noe som så ut som et av femtitallets hvite bakelitt-ratt og en instrumentering enklere enn den opprinnelige Boblas.

Og la meg forsikre, lime er ikke den mest flatterende fargen verken på eksteriør eller interiør. At den klarte å bære den, sier metervis om hvor bra designen egentlig er.

Når de klarer å la være å be om unnskyldning for en historie nesten alle har glemt, når de ikke er hysterisk opptatt av å pøse nye modeller ut på markedet, og når de klarer to mesterverk som disse – og jeg aner ikke om de kommer fra USA, Europa eller Japan – tror jeg Volkswagen har litt igjen før de er helt på høyden.