Murray bygger en junior

Egentlig er det logisk. Ta mye av det man har bygget inn i en superbil som T.50, og skaler det hele ned til en litt mindre heftig utgave av flaggskipet.

Publisert

For det første ligger det masse intellektuell kapital i Gordon Murrays T.50 – «verdens siste analoge superbil».

For det andre er det mengder av erfaring bygget inn i den.

Les også: Murray hyller venn og racinglegende

For det tredje er det en enestående selvpustende, milevidt fra noe elektrifisert, V12-motor om bord, bygget spesielt for Murray av Cosworth.

Dessuten har han sin egen fabrikk og sine egne produksjonsfolk.

Så hvorfor ikke, har han åpenbart tenkt, bruke disse gratis elementene og mekke til noe litt i underkant av T.50?

Møt T.33.

Akkurat like eksklusiv – bygges i 100 eksemplarer, men litt billigere. 1,3 millioner pund. En mill. mindre enn storebror.

Akkurat som om det er interessant. Også denne ble utsolgt på cirka en uke.

Men la oss se på bilen allikevel.

Denne er to-seter, der den store er en tre-seter med førersetet i midten.

Den har beholdt samme motor som den store har, 3,9 liter, men trimmet ned til «bare» litt over 600 hester, et vanvittig dreiemoment over utrolig store deler av turtallskalaen og – enda viktigere – turtallet stanser på 11.100.

Riktig nok drar motoren i tre-seteren hele 12.000, men uansett – her er vi i motorsykkel-land!

De har den samme seks trinns manuelle XTrack girkassen og den samme mangelen på firehjulsdrift – her er det bakhjulene som rår.

Karosseriet er like rent, uten styling-kluss, men her er det – hvis føreren vil – en stor spoiler bak og et stort scoop på taket. Vifte-oppskriften – den som suger det hele ned til asfalten – vil T.50 bli alene om.

Her er også det hele basert på karbon og aluminium, men ikke så konsekvent som på den andre, T.33 veier 100 kg mer. Men vi er allikevel like ved 1100 kg – omtrent som en Mazda MX-5, men med fem ganger så mye punch.

Begge er omtrent like lange som en Porsche Boxster, men altså mer enn 200 kg lettere.

Det er en tydelig familielikhet mellom de to også, selv om T.50 er ca. 25 cm mer cab-forward enn T.33 for å få plass til føreren litt foran de to passasjer-setene.

Gordon Murray er den type intuitiv ingeniør som klarer å bygge god design inn i konstruksjonene sine også.

Riktignok har han med seg designer Kevin Richards som har vært med på alle Gordon Murrays eventyr de siste femten år – men her kan vi for kanskje siste gang snakke om en bil som er designet hele veien av en person.

Det er litt romantikk oppi dette prosjektet også.

Murray forteller at han har ønsket å løfte frem litt av 60-tallets superbiler i denne konstruksjonen. Ferrari Dino 206 Sp og Lamborghini Miura, for ikke å snakke om Alfa Romeo 33 Stradale.

Alle hans prosjekter har startet med en T og så et prosjektnummer. T.37 var TVR-prosjektet og han har altså kommet til T.50, så hvorfor plutselig tilbake til T 33?

– Jo, sier han. – Denne har levd i hodet mitt i 25 år, men jeg har ikke hatt mulighet til å gjøre den før nå. Derfor har jeg reservert nummer 33 til noe sånt som dette. Opprinnelig hadde jeg faktisk til og med planer om en 3,3-liters motor.

De første kundene får sin T.33 en gang i 2024, men før det, forteller Murray, skal vi også få møte to derivater.

Sannsynligvis en roadster, og så planlegger han en eller annen form for banefokusert versjon – litt som T.50 S Niki Lauda.

Selv om Murray går hardt inn for hardcore analog bil, har han funnet plass til en liten skjerm for Android Auto og Apple CarPlay.

Sikkert helt uten bekymring for overdrevent elektronisk misbruk. Her vil eieren være så opptatt av kjøreopplevelsen at slike detaljer blir sekundære.

Powered by Labrador CMS