«Denne enden foran»

Poenget mitt er ikke annet enn at jeg forsøkte å rette på noen som vet alt og som nevnte Rumpler, Jaray og Kamm som strømlinje-pionerer.

Jeg er enig i at dette blir ganske nerdete, men ingen tar skade av å høre litt om Aurel Persu heller. For det første har du der et eksempel på noe så sjeldent som en bilpioner fra Romania, og for det andre har du både noe av det første i verden med et karosseri som dekker hjulene og en bil med sentralmotor.

Derfor, kanskje, denne underlige formen som gjør at du ikke er sikker på hva som er foran og hva som er bak før du ser hvor vindusviskerne er parkert.

Selvbygg

Aurel Persu kom fra en meget ressurs-sterk familie i Bukarest, han studerte i Berlin fra 1909, ble offiser under første verdenskrig, reiste tilbake til Berlin der han blant annet bygget denne bilen på basis av et AGA-chassis – et selvbygg han så kjørte hjem til Romania igjen i 1923.

Den føyde seg inn i rekken av en rekke sære mellomeuropeiske strømlinjebiler fra 20-tallet og er for meg den morsomste av dem alle.

Med en tydelig passasjeravdeling foran, så maskinrommet – godt foran bakakselen – og så bagasjeavdelingen. Det hele på litt over tre meter akselavstand og en totallengde på 475 cm.

Foran er sporvidden normale 124 cm, bak er den smalnet til 75 cm – hvilket gjorde at han kunne tillate seg å droppe diffen.

Denne bilen kjørte han til sammen 150.000 kilometer, før han donerte den til teknisk museum i Bukarest i 1969.

Da hadde han for lengst latt celloen ta plass for all mekanisk interesse – han var royalist og kommunistene nektet ham den undervisningsstillingen han hadde hatt før krigen. Forskjellige symfoniorkestre ble livet hans, før han døde i 1977.

Frem i rampelyset

Bilen sto som en neglisjert relikvie på museet. Det var enkelte forsøk på å overta vraket og å sette det i orden, men ikke før noen fikk den underlige, men vellykkede, ideen om å ta den med til Romanias paviljong på arkitektbiennale i Venezia i fjor, sammen med noen andre biler, skjedde det noe.

Dette høres ut som en overmenneskelig jobb: Florian Marin, lokal entusiast, gikk løs på bilen i august 2022, i midten av april i fjor ble den sendt til Venezia i tilsynelatende perfekt kosmetisk stand. Karosseriet var bygget på treramme, det var mye aluminium om bord, og mange deler som manglet ble laget på nytt.

Hele arbeidet foregikk også inne på museet, og ikke på et passende verksted.

1,5 millioner besøkende på biennalen, det kan ikke ha vært mange av dem som virkelig forsto hva det var de så da de var innom Romanias bidrag.

Nå skal neste kapittel skrives: bilen skal restaureres så den igjen blir driftsklar og får lagt på enda noen kilometer.

Så bra – slike biler bør få leve. Men kanskje ikke på Villa d’Este eller Pebble Beach?