Vi er alle individualister - Del 2

- Del 1
I Mini er det lettere å finne sittestillingen, selv om det hadde vært fint å kunne vinkle sitteputa litt mer.
Dessuten er det for dårlig sidestøtte, om du virkelig går inn for å kjøre sportslig, føles det som om du kan risikere å bli kastet ut av setet om svingen blir for brå.
Liker du å kjøre svinger, kanskje du skal vurdere å droppe helskinnpakka og gå for delskinn med stoff i midten. Disse setene er faktisk finere å se på enn å sitte i.
Det støyer ganske mye i begge bilene. Hos Mini er det verdt å merke seg at det er to desibel mer støy i baksetet, mye av støyen skyldes nok også at bilen er satt opp med store hjul, så her må man lide for utseendet.
Interiørmagasinet
Dette er designerbiler. Det er mange kule detaljer på begge testbilene, men det merkes at Mini har holdt på med dette i mange år.
Retropreget hos den tysk-engelske bilen er blitt utviklet gjennom 10 år, og nå begynner ting virkelig å sitte. Likevel er det fortsatt ting som kunne vært bedre.
En ulempe med å plassere stort sett all betjening under hverandre i en helt flat midtkonsoll er at det blir høyt når det blir mye utstyr. Hendlene til vindusheisene og sportsknappen sitter i den nederste rekken, og det blir rett og slett langt ned fra setene der man sitter ganske oppreist.
Gjennomførte og kule detaljer, men man må like den. For eksempel er skinnen som går gjennom hele kupeen der du kan feste ulike greier fra brilleetui til mobiltelefonholdere, en god ide, men kanskje ikke superfunksjonelt.
Mini har alltid vært en god porsjon med form foran funksjon, til gjengjeld gir det også rom for litt glede og entusiasme.
Hos Nissan har man også tatt litt av. Riktignok er det milevidt til Mini når det gjelder å rendyrke en annerledes design, men noe har man da funnet på. Her er det rød metallic mellom setene og i dørene, og en ganske fiks løsning på knapper og display for styring av klimaanlegg og oppsett for bilen.
Knappene har nemlig flere funksjoner, avhengig av hvilken modus du velger. Dessuten har du mulighet til å vise alt fra forbruk til turbotrykk og G-krefter i det store displayet.
Synes godt
Det er umulig å teste disse bilene uten å si noen ord om utseendet. Countryman er den første Mini med over fire meter lengde. Fronten har fått nytt utseende om vi sammenligner med de lavere modellene. Likevel er den fortsatt en umiskjennelig Mini.
Det er helt tydelig at BMW er i ferd med å ta merket over i en ny fase der man fortsatt vil fokusere på retro, men der man kanskje har blitt flinkere til å kombinere det med det litt mer praktiske.
Bagasjeplassen er i beste fall middels, 350 liter er for eksempel 65 liter mindre enn på en bil som ligner litt, Skoda Yeti. I forhold til Juke er det derimot enormt. 251 liter måler nemlig det. For å få flatt gulv har man av en eller annen grunn laget et digert rom under gulvet, det er nesten så vi kan si at Juke er utstyrt med egen kjellerstue
Utvendig viser imidlertid Nissan virkelig at de tør å tenke annerledes. For drøyt 10 år siden var det nok å lage en fiskemunn på Ford Scoripio og en litt merkelig bakluke, så skilte man seg virkelig ut. I dag må man tydeligvis gå lenger.
Kjører man bak Juke, er det ikke mulig å la være å kikke på de enorme hjulbuene med en langt mindre bil innimellom. De oppstikkende lyktene som sitter på toppen av de fremre hjulbuene får den til å se ut som en slags form for amfibium som er i ferd med å komme opp av sjøen og gå på land.

Til tross for det litt outrerte, det er en design som på mange måter vinner seg, og som helt sikker kommer til å være med på å prege også andre Nissan-modeller fremover.

LES VIDERE:
- Del 1
- Konklusjon
- Testvurdering og poeng Mini Cooper S Countryman
- Testvurdering og poeng Nissan Juke