Pininfarina ser mot øst

La oss hoppe over skoene – jeg er ikke veldig a konto med sko som ser ut som de er designet for små pedaler og som bruker masse borrelås for å bli stengt. Vi kan droppe sykkelen også, pedal er på en måte ikke min fremste interesse.

Men vi kan godt ta den gamle Formel 1-bilen, den husker jeg godt. I 1969 døde folk som fluer på racerbanen, det var jo – ikke forsøk å nekte for det – noe av attraksjonen ved racing.

Folk i det anerkjente sveitsiske bilbladet, Automobil Revue, syntes imidlertid det var litt kjipt med alt mannefallet – de formulerte noen sikkerhetsideer og lot Pininfarina bygge bilen.

Den gangen var forbindelsene så tette at Pininfarina bare ringte til Enzo, så kom en veldig brukbar V12 Formel 1-motor med femtrinns girkasse opp med neste post.

Den er med andre ord hel ved, den bilen som nå er hentet frem og dekorerer Automobil Revues stand. Paolo Martin het den Pininfarina-designeren som gjorde denne.

Men tilbake til i går.

For to år siden viste Pininfarina en hydrogendrevet Le Mans-type bil som et rent konsept her i Genève. Fagfolk var imponert, «Best Concept of the Year» og slikt ble det på den. Men de med lommebøker var også imponert og spurte om når?

Nå sier Pininfarina at de skal bygge 12 slike, de er bygget som LMP – Le Mans Prototyper – og er klare til å delta i løp etter denne formelen så snart bilen er levert.

De skal bygges hos noe som heter Cambiano Atelier, som ikke er annet enn Pininfarinas eget verksted for å bygge kort-serie biler.

Hydrogenavdelingen er utviklet av GreenGT, et fransk-sveitsisk selskap som lenge har lekt med hydrogentanker og Le Mans. I denne oppskriften har de et anlegg som produserer tilsvarende 653 hk. H2Speed, som den heter, burde med andre ord kunne bli et våpen på banen.

Men så er det den store da. Designet for noe som heter Hybrid Kinetic Group. Her er det bare én ting det dreier seg om: ekstrem luksus møter bærekraft.

Vi kan jo tro på det, inntil det motsatte er antydet, men bilen følger i hvert fall i hælene på H600 presentert her i Genève i fjor, og to SUV-er presentert i Shanghai i mai.

Det er fremdeles den samme oppskriften under, med en mikroturbin som rekkeviddeforlenger, forresten, slik at egentlig er det bare enda en oppskrift på noe som har vært vist før.

Det er jo i seg selv interessant at den samme plattformen, som er utviklet i Italia, er i stand til å understøtte så mange designuttrykk.

Nå er vi inne i 2+2 land, men det er åpenbart at designsjefen, Carlo Bonzanigo, har jobbet hardt for å oppnå det samme forholdet mellom de to elementene han syns er viktigst: Personlighet – eller karakter som han kaller det, og Harmoni. Ikke så mye karakter at det blir merkelig, og ikke så mye harmoni at det blir kjedelig.

Et par runder rundt utstillingsbilen tyder på at han har nådd målet.

Han har noen gode fastback-proporsjoner, han har lagt på en ganske teatralsk dør festet i taket og han har tolket interiøret på en ny måte. Men dette er allikevel en bil som føyer seg inn i det samme estetiske universet som de tre foregående, påstår han.

For meg er bilen mer italiensk enn asiatisk, bortsett fra fronten, kanskje, som grenser innpå det litt mystiske. Men resten er jo ren, flytende harmoni, i hvert fall med døren igjen. Og man har ikke tydd til en eneste antydning av krom for å holde interessen vedlike langs noe av bilens lange profil.

Som jeg sa: ren.

Og ikke noen dramatiske utvekster som skal illudere aero eller rakettutskyting – det hele er ganske strengt og kontrollert. Med LED-lys i alle hjørner som er med på å forsterke effekten.

Det er også hyggelig at mikroturbinen krever såpass mye luft at vi har luftåpninger nesten av klassisk antall og dimensjoner her. Det er ellers noe som ofte er fraværende fra elbiler.

Interiøret er mer 2 x 2 enn 2 + 2. Baksetebenken er formet på en helt ny måte, der store deler av bakseteryggen er tatt helt ut (plass til surfebrettet?) Men det er jo ikke uvanlig å sitte på stoler uten fullt ryggstø – selv om jeg ser ikke helt hvordan dette vil oppføre seg i en Euro NCAP.

Men setene er i hvert fall faste – der er det pedaler og ratt som beveger seg, så man vet hvilken plass man har. Og så er det designet varierende skjermgrafikk på de store displayene, avhengig av om man er to eller flere i bilen. Er det noen der bak, blir de «inkludert» av grafikken.

Sikkert en god idé, i hvert fall for Asia. Selv er jeg ikke overbevist.

Men utseendet overbeviser meg. Det tar jeg gjerne mere av.

Og det er hyggelig å kunne fastslå at gamle Pininfarina fremdeles leverer.