Gamle juveler

Et sted hadde utstillerne bestemt seg for å feire sveitsisk karosserikunst. Litt mindre omfattende, riktignok, enn da Pantheon ved Basel hadde spesialutstilling over det samme tema.

De hadde bare to biler, men veldig vakre og veldig interessante. For begge var Alfa Romeoer, begge Type 6C 2300 B.

Den ene var lang og den andre en potent Pescara-modell, og det ene var bygget av Ramseier i Worblaufen (den med de røde eikehjulene) mens det andre av Ramseier i Bern.

To helt forskjellige selskaper – ikke lett å holde orden på – og begge med helt forskjellige uttrykk, selv om vi vel kan si at de ligger nærmere den engelske karosserioppfatningen, enn den italienske og franske.

Det morsomme er at begge ble bygget samtidig, til bilutstillingen i Genève i 1938.

Så hadde vi faktisk tre Bizzarinier. Giugiaro fikk se igjen sin Manta, den første bilen hans nye designfirma, Italdesign, bygde. Her sto det at den ble vist i Genève 1968. Det gikk fort. Firmaet stiftet i februar og utstilling i mars. Men den gangen var Torino full av underverk.

Denne bilen ble bygget på et P538-chassis, med 5,3-liters V8 motor. Ved siden av Mantaen sto det en «ekte!» 538, en lett og åpen rød barchetta, sportsbilracer, slik den opprinnelig var ment å være.

Den tredje var et trist minne etter en fantastisk italiensk konstruktør, først var Giotto Bizzarini hos Ferrari (si: GTO) før han røyk uklar. Etter hvert ble det mange biler og mye heder hos Iso.

Men denne, fra Genève-utstillingen 2006, var bare en krampetrekning. Et selskap som het VGM hadde brukt navnet hans på en fet, slapp klump av noe sportslimo-aktig som de hadde kalt Gepardo.

Ikke mye gepard over den.

Ikke langt unna sto en Lamborghini Marzal, den mest konsekvente sekskant-bilen noensinne. Et Bertonekonsept som sto i Genève i 1967.

Bertones like konsekvente skulptur, Sibilo – bygget på en Lancia Stratos og vist i Genève i 1978 – sto ved siden av og var en munter hilsen til den oppsiktsvekkende Lagondaen inne hos Aston Martin. «Velkommen etter» var budskapet.

Og den tredje i denne gruppen. Et Pininfarina karosseri, bygget på en 12-sylindret 6-liters Maserati MC 12 og presentert i Genève i 2005. Birdcage var den døpt, enda Pininfarina hadde null med den opprinnelige Birdcage å gjøre.

Og så var det to favorittsveitsere da. Det lille plast-vaskevannsfatet, Belcar. 3 hjul, nesten ikke noe motor (1-sylindret 230 ccm) og bygget på lisens fra tyske Victoria. «Spatz», spøk, var modellnavnet på den tyske versjonen – det er lett å se hvorfor. Og den hadde tross alt fire hjul.

Min favoritt: lille Soletta. Jeg syntes alltid den så veldig bra ut, den var bygget på et Renault 4 CV chassis, og som drivkilde hadde den en veldig lystig 2-sylindret boksermotor som var hentet fra en motorsykkel som het Condor.

Begge debuterte her i Genève i 1956 og begge ble, kan man si, ikke noe varig minne om sveitsisk bilindustri.

Men det var ikke nok med det.

Like ved utgangen sto en nydelig Voisin Aerodyne, med sin karakteristiske kjølerfigur, og reklamerte for en kommende jålebil-tilstelning i Sveits senere i sommer.

Nede på FiatChrysler standen hadde en av de aller tidligste Jeepene fått prominent plass. Ikke rart de ofte endte i grøfta – akselavstanden var ikke større enn sporbredden omtrent, og jeg er sikker på at firehjulsdriften skjulte ganske mange infame tricks. Men: virkelig produktdesign av klasse.

Og så: høydepunktet.

På en utstilling med så mange påståtte Superbiler sto den en bil som faktisk het Super. Og modellnavnet var Leveque – antakelig etter mannen som bygde den.

Den vil si bygde dem. Man vet åpenbart at det ble bygget 26 slike sykkelbiler, men dette er den eneste som har overlevd. Bygget i 1911, tandem, passasjeren bak føreren, nydelig bensintank oppe på veggen mellom de to, og beltetrekk fra en V2 964 kubikk Anzani-motor på 9 hk.

Det er avvekslinger som dette som kan redde en lang bilutstilling.