Gumpert med nye venner

Roland Gumpert har vært opptatt av en eneste ting siden han forlot Audi som en av Quattro-fedrene og startet for seg selv.

Det han har drevet med siden da, er rendyrking av kjøreglede.

Han har vært innom mye rart, Superleggera Touring, verdens sterkeste, et forsøk med noe med TT-størrelse og -oppskrift (forholdsvis liten motor foran, firehjulsdrift), til og med vært borti en slags Hispano Suiza, men det er en lang historie – inntil han nå har landet på Nathalie.

En to-seters coupé som kanskje ikke er helt ulik Nissan GT-R. Elbil, men med eget kraftverk om bord i form av en metanol brenselcelle som du fyller på tre minutter og som gir deg en rekkevidde på 850 km.

Med mindre du gjør som Gumpert og tar noen runder på Nürburgring og tester ut 2,5 til 100 eller de mer enn 300 km/t.

Assistert av mengder av aero, Gumperts biler har alltid måttet beherske luftstrømninger, og en konstruksjon som er så nær baneoppskrift som er mulig for en gatetillatt bil.

Det er 800 hester, fordelt på fire motorer – en i hvert hjørne – som skal holdes i tømme.

Men så var det det med metanol da. En tredel av bensinpris og uendelig mye enklere å håndtere enn hydrogen, sier de. Men den ender tross alt opp, ikke som vann, men som CO2 som er fy.

Og de forteller om en brenselcelle som lader med konstante 5 kW. Som skal holde inntil 600 kW vedlike. For meg høres det ut som å fylle et svømmebasseng med en lekebrannbil.

Enten har jeg lest gæernt eller det er noe jeg ikke skjønner her.

Sånn sett var ikke denne presentasjonen uventet. Ikke heller at de hadde med seg en versjon til, ren banebil med tilhørende kvinnelig sjåfør.

Nei, det som overrasket var en svært tiltalende kompakt femseters SUV.

Ikke akkurat Gumpert kanskje?

Men greia er at Gumpert ble assistert av et kinesisk teknologiselskap, AIWAYS, da han utviklet tekno-bomben Nathalie. Og på grunnmuren til Gumpert har AIWAYS fortsatt å utvikle sine egne biler.

Den første kaller de, av en eller annen grunn, U5 og er så helt åpenbart utviklet for masseproduksjon med en gang.

Det sto nemlig en komplett ramme på standen også – og det var helt klart at denne var samlebåndsklar der den sto.

(Enten er det en myte at det krever vanvittig mye kunnskap, tradisjon og innsikt å bygge en moderne bil, eller så har Tesla og alle disse kineserne funnet et nettsted der du kan laste ned kunnskap, tradisjon og innsikt. Det må være litt flaut å være blant de mange som har funnet opp bilen, men som så åpenbart ikke har fulgt med i timen med hensyn til utviklingsfart.)

Nå starter riktignok ikke AIWAYS helt på bar bakke. Sjefen heter Fu Qiang, han har tidligere vært toppsjefen for Volvo i Kina. Han stiftet selskapet for to år siden sammen med Gu Feng som kom fra SAIC. Biler vet de med andre ord hva er.

Det er ikke noe dramatisk i spesifikasjonene, ikke noe forsøk på å være verdens raskeste kompakte el-SUV eller tilsvarende tøv. Her er det 63 kWt, tetthet som tilsvarer 170 Wt/kg.

140 kW og 135 Nm elmotor som driver forhjulene. 460 km rekkevidde ved noe som tilsvarer WLTP.

Målene er også udramatiske: 468 x 188 x 168 på 280 cm akselavstand. Det hele fylt med de assistentene og komfortutstyret man venter – og kanskje vel så det, i noe som så ut som en svært ryddig oppholdsavdeling.

Men det er allikevel noe ekstra profesjonelt over det hele som ikke uten videre lar seg forklare ved hjelp av noen smarte start’upere og en rev av en gammel tysk superbilbygger.

Forklaringen tok det en tid før jeg oppdaget.

Kineserne gikk til Japan og hanket inn Ken Okuyama. Han er kjent på Genève-utstillingen. I mange år var det han som «eide» standen vis a vis AIWAYS – Pininfarinas.

Han var sjefdesigner der i mange år etter en fantastisk karriere som blant annet inkluderer GM og Porsche, og et langt opphold som sjef for en av verdens beste skoler, Art Center i Pasadena.

Ferrari Enzo, 612 Scaglietti, 599 GTB Fiorano og den forrige Maserati Quattroporten var alle hans.

Det forteller mye om en god designer når han er i stand til å stige ned fra superbil-sfæren (og sine egne ville japanske biler) og gjøre noe så neppå-jorda som denne SUV-en.

Ikke noen merkverdigheter, ikke noen forsøk på å skryte på seg noe som helst, bare et veldig bra eksempel på god produktdesign.

Litt av et spenn hos AIWAYS: fra nullutslipps superbiler til en fornuft-SUV midt i klodens hotteste segment.