Mamma mia!

Først publisert i BilAutofil nr. 2-2023

Priser og data var riktige da bladet ble trykket, men kan ha endret seg siden.

– Du reddet nettopp dagen min. Den startet som «shit», nå ble alt mye bedre, sier Pellegrino Riccardi over telefon.

Det tok nøyaktig tretti sekunder fra jeg fyrte av gårde en e-post til mannen som jeg aldri før har snakket med, til han var på tråden.

I e-posten hadde jeg fortalt at BilAutofil skulle prøve en Alfa Romeo Stelvio Quadrifoglio, og spurt om Pellegrino ville være med.

Vi i redaksjonen har prøvekjørt denne modellen tidligere. Inntil facelift-versjonen kommer senere i år, blant annet med heldigitale instrumenter og nye frontlykter, har 2023-årgangen lite nytt å by på. Dermed holdt vi på å stå over.

Samtidig ville det gjort vondt langt inn i sjela å takke nei, da Alfa Romeo-importøren insisterende viftet med nøklene. De har nemlig en jobb å gjøre: I hele 2022 ble det registrert én - 1- ny Stelvio Quadrifoglio i Norge, og ingen hittil i år (i skrivende stund, 2023).

Men det er av egen interesse vi tenner på alle pluggene:

Hvem vil ikke lufte 510 bensindrikkende italienske avlshingster, med en stamtavle inneholdende noe av det beste fra både Milano og Maranello, liksom?

Vi kommer! Men det blir prøvekjøring med en vri.

Forvent derfor ingen bilteknisk analyse av vekt og mål, over- eller understyring, bensinforbruk eller tilhengerkapasitet. Derimot en dose kultur og passion – som kanskje betyr noe annet enn du tror.

Kultur og kollisjoner

Først tilbake til Pellegrino. Jeg hadde på forhånd fryktet at fyren ikke var interessert i biler og ville takke nei.

Hvorfor inviterte jeg med akkurat han, da?

Det var en bransjekollega som begeistret hadde nevnt mannen, etter å ha hørt et av hans foredrag. Han holder mellom 100 og 150 av dem i året.

Når ulike lands kulturer og ukulturer møtes i arbeidslivet kan det lett oppstå kollisjoner, for eksempel når shorts og slippers møter dress og slips. Pedagog- og filolog-utdannede Pellegrino foredrar både om kulturkomplikasjoner og hvordan kulturforskjeller kan utnyttes til noe positivt i næringslivet.

Til tross for et hundre prosent italiensk-klingende navn, har mannen imidlertid aldri bodd i Italia. Han er født og oppvokst i England, med italienske foreldre, før kjærligheten førte ham til Norge i 1995.

Så var spørsmålet om han med sin bakgrunn ville hjelpe oss med å identifisere en bils italienske karakter. Eller hva som er greia med italienske biler, om du vil. Noen elsker dem, andre styrer langt unna.

– Ja visst, det blir gøy, svarte Pellegrino i telefonsamtalen.

– Jeg er superglad i biler, og vurderte faktisk en Stelvio Quadrifoglio ved seneste bilbytte, men jeg tenkte den ble «for italiensk» – og litt for trang for min familie med tre store barn. Derfor endte vi med en Mercedes-AMG GLE 63 S. Hvorfor? Det kan vi ta når vi møtes, fortsatte han.

Feit versus atletisk

Noen dager senere, på minuttet som avtalt (eller uvanlig presis til «italiener» å være, tenker jeg fordomsfullt), manøvrerer 58-åringen sin sorte AMG inn ved siden av den noe nettere Stelvioen.

– Du vet, tyske biler er litt feite. Det er ikke italienske biler. Se på Alfa Romeoen, den er atletisk, smeller det spontant fra Pellegrino.

Med en far som jobbet på fabrikken hos den engelske sportsbilprodusenten Marcos, ble bilinteressen vekket tidlig.

– Min far hadde aldri råd til fine biler, men vi pratet om fine biler hele tiden. Hver sommer kjørte vi til Italia på ferie, og Alfa Romeo Giulietta var en drøm, sier Pellegrino.

Alfa-drømmen har fulgt ham gjennom livet. Lån av onkelens Alfa i Italia og en flørt med Lancia Delta HF Integrale i England for mange år siden er dog det nærmeste han har kommet.

Direkte farlig

– Deltaen var rett og slett farlig. Utrolig rask, og med en diskutabel byggekvalitet. Italienske biler har slitt med dårlig rykte for byggekvalitet, og det er nok en av grunnene til at jeg aldri har tatt steget og kjøpt en Alfa Romeo. Da jeg fikk råd til finere biler ble det Audi og Mercedes-Benz. Litt trist, men sant, forteller han.

Henning Kvitnes hadde kanskje ikke italienske biler i tankene da han skrev «Evig eies (kun et dårlig rykte)», men mang en norsk forhandler og importør har nok forbannet seg over hvor treffende sangtittelen er.

Så skal det sies at en bils nasjonalitet er mer en teoretisk definisjonsøvelse enn en eksakt verdi i dagens virkelighet, hvor bilmerker produseres, eies og samarbeider mer på tvers av landegrenser enn noen gang.

Likevel forbindes mange merkevarer med hvilket land de «kommer fra», og gamle fordommer lever i beste velgående. Enkelte vil nok fremdeles definere forskjellen mellom himmel og helvete omtrent slik:

I himmelen er politiet engelsk, mekanikerne tyske, kokkene franske, elskerne italienske og alt organiseres av sveitserne. I helvete, derimot, er kokkene engelske, mekanikerne franske, politiet tyske, elskerne er sveitsiske – og italienerne organiserer alt.

Så var det denne Stelvioen, da. For italiensk?

La Bella Figura

Pellegrino hopper inn i, eller, unnskyld, kler på seg SUV-en.

– Å sette seg inn her føles som å ta på seg en dressjakke fra Ermenegildo Zegna. Alt passer perfekt. Jeg kan justere setene mye i min bil, men de passer ikke like godt som disse. Alt i Mercedesen er romslig, her føles det mer skreddersydd og tight, oppsummerer han om førsteinntrykket.

Pellegrino mener det råder en misoppfatning hos mange, om at italienere er så avslappet til alt mulig.

– Min erfaring er at italienere er superopptatt av små detaljer. Har du en italiensk sjef i næringslivet er vedkommende sannsynligvis en «control freak», som vil vite alt som skjer til enhver tid. Overført til en bil må jo det være en bra ting, sier han, og leter samtidig etter eksempler i interiøret.

– Se her på linjeføringen i dørpanelet og på dashbordet. Mange små, nydelige detaljer. Alt er symmetrisk, gjennomtenkt og stilig. Godt å ta på. I min bil er alt mer kantete – ikke stygt, men praktisk og litt kjedelig, sier han, og fastslår at estetikk er det viktigste i Italia. Alltid.

Tidligere Top Gear-medlem James May sammenlignet en gang å sitte i en Alfa Romeo med å være på bar i Milano, mens interiøret i Audis motstykke var som å sitte «stuck» på et postkontor i Berlin.

– Det handler om La Bella Figura. Uttrykket betyr å gjøre et godt inntrykk – ikke bare hvordan noe eller noen ser ut, men hele karakteren og personligheten. Besøker du en italiener blir du alltid tilbudt noe, en kaffe, kake, kanskje et treretters måltid eller en gave å ta med hjem – såpass mye at nordmenn kan bli litt brydd. Uttrykket gjenspeiler seg også i bilene, de skal være elegante å se på i enhver sammenheng og de skal alltid gi deg en god følelse. Jeg vil si Stelvio Quadrifoglio gjør en bella figura, sier Pellegrino.

Kunsten å late som

Og når vi først har gravd oss ned i noen generaliseringer og stereotypier, trekker han frem et annet beslektet italiensk begrep: sprezzatura.

«En viss nonsjalanse, for å få alt man gjør eller sier til å fremstå som uten anstrengelse og nesten uten tanke på det», skrev forfatteren Baldassare Castiglione da han introduserte begrepet tidlig på 1500-tallet.

En som nærmest har vært inkarnasjonen av både sprezzatura og bella figura, er Giovanni «Gianni» Agnelli (1921-2003).

Levemannen som arvet Fiat-imperiet var alltid upåklagelig antrukket, men for eksempel med slipsknuten litt på skeiva. Du kan være trygg på at sistnevnte var sprezzatura, og ikke slurv.

Selve signaturen var et eksklusivt armbåndsur utenpå skjorteermet. Angivelig fordi han levde så travelt at han ville slippe å trekke opp mansjetten konstant for å holde tidsskjemaet.

Klokkegrepet så helt riktig og naturlig ut på Agnelli, mens de fleste som prøver å kopiere bare ender med å se corny ut.

– Sprezzatura står fremdeles sterkt i italiensk kultur. Derfor er det en vanlig misoppfatning hos andre om at italienere er late. Faktum er at de jobber beinhardt – men later som om de ikke gjør det, sier Pellegrino.

– Hvorfor?

– Da er vi tilbake på estetikk. Hva enn man gjør skal det se ut som «dette er easy peasy for meg». Italienske fotballspillere skal se like freshe ut etter en kamp – og med sveisen intakt. De som lager biler vil fremstå som de er født til å designe og bygge verdens vakreste, raskeste og smarteste biler, men i realiteten ligger det hardt arbeid, svette og tårer bak, sier han.

Vakker lyd

Alt dette blir fremført samtidig som Stelvioen klatrer oppover noen bratte høydemetre i utkanten av Oslo. Føreren av en stasjonsvogn av typen «ulv i fåreklær» foran oss blir oppmerksom på noe grønt i speilet, og prøver å stikke fra ut av noen skarpe svinger.

Alfaens avanserte firehjulsdriftsystem, med Active Torque Vectoring som fordeler mer moment og fart til ytterhjulene, sørger for at Stelvioen biter seg fast og skyter skråsikkert ut av kurvene. Bilen gir ikke på noen måte inntrykk av at den sliter, og om den faktisk slet ville den vel neppe innrømme det. Sprezzatura, vet du.

Pellegrino gestikulerer med den ene hånden, gir noen tegn til sjåføren foran og slenger noen gloser (få med deg «Pellegrinos italienske kjøreskole» i tekst og bilder helt nederst i artikkelen).

– Jeg føler meg tryggere med kjørestilen i Italia fremfor Norge. Den er kanskje mer kaotisk, men i Italia vet man at alle kjører som gale, og tilpasser seg det, mens i Norge vet man aldri når man møter en galning, sier han.

Så roes tempoet litt, mens leken ennå er god.

Etter en liten pit stop fryder Pellegrino seg over den racinginspirerte, røde startknappen på rattet som med et lett trykk vekker hele hestesenteret under panseret. Han lovpriser også de digre, deilige girhendlene i aluminium, og mener den tyske ZF-girkassen er både rask og presis i så vel manuell- som automatmodus.

Der han til daglig er vant med dype drønn fra AMG-V8’eren på 612 hestekrefter, varter den 2,9 liter store Alfa-V6’eren, som har sitt utspring fra Ferrari, opp med en noe mer lettsindig, men bestemt kantate. Wagner versus Verdi?

– Jeg elsker lyden fra begge motorene. De kan få nakkehårene til å reise seg, men på hver sin måte. Stelvio-lyden er kanskje et hakk hissigere, slik en italiensk bil skal være. Temperamentsfull, sier Pellegrino.

Alltid overraskelser

I jakten på «den italienske sjelen» svinger vi en snartur innom delikatesseforretningen Smak av Italia på Majorstuen.

Det eneste i lokalet som ikke er «Made in Italy», er angivelig den sjelløse kassadisken fra Finland. Firmabilene består av Fiat, Alfa Romeo og Iveco. Men hva er «typisk italiensk» med en Alfa Romeo?

– Kjøreglede! Og jeg får følelsen av å være i hjemlandet, sier innehaveren Christiano Comelli.

Midt blant spekeskinker, gorgonzola, jomfruelige oljer og et utall pastavarianter, dukker kollegaen Marco Vacchina opp.

– For en fin farge! Verde speranza, utbryter han når han får øye på Stelvioen «vår».

Grønn (verde) symboliserer håp (speranza), sosial likhet og frihet i det italienske flagget, der hver farge har sin betydning. Egentlig heter Alfa-fargen Verde Montreal, og den er nok ikke for alle:

– Brutto (stygg), konkluderer Christiano.

– Typisk italienske kommentarer, sier Pellegrino.

– Blir en nordmann spurt hva man synes om fargen på en bil, vil nok mange svare diplomatisk: «jo, grei den». «Grei» er et forferdelig svar for en italiener. De foretrekker stygg eller vakker. Enten eller. Ikke noe i midten.

– Kontrastene mellom norsk og italiensk kultur er stor. Hvorfor blir mange nordmenn tiltrukket av Italia, italienske biler, mat og kultur?

– Fordi det er litt småfarlig, i den forstand at du vet aldri hva som kommer. Du blir alltid overrasket, sier han.

Garantert gøy

Og da er vi ved essensen, ifølge Pellegrino. Han mener italienere lager biler som skal symbolisere livet selv:

– Fullt av kontraster. Litt uforutsigbart, kanskje litt farlig. Livet skal ikke være helt smertefritt. Slikt skaper følelser. Jeg kommer ikke på mange italienske biler som ikke skaper følelser, både positive og negative.

– Og kanskje det viktigste, både med livet og italienske biler: Det skal være mest gøy. Enten det er en liten Fiat eller en rask Ferrari. Det handler om passion. Uttrykket kommer fra det latinske ordet for lidelse. Å ha passion for noe er også lidelse, det skal gjøre litt vondt. Se på fotballsupportere. Er du glad i fotball, er det 90 prosent lidelse. Passion for en bil skal også gjøre litt vondt, sier han.

Men Pellegrino elsker altså italienske biler, samtidig som han sier at Stelvio Quadrifoglio blir for italiensk. Det må han forklare.

– Stelvio Quadrifoglio er vakker, rask og morsom å kjøre. Hovedgrunnen til at det ikke ble den på meg er at den er litt for trang til vårt bruk. Så falt jeg nok også for den gamle oppfatningen om at italiensk bil ikke er pålitelig nok – og det er jo selvsagt bare tull. Mange mener det ikke finnes noe mer pålitelig enn tyske biler, men Mercedes-verkstedene er like fulle av biler med problemer som alle andre merkeverksteder, sier han.

PS. Visste du at...

… logoen for Alfa Romeos racing- og performancemodeller, Quadrifoglio (firkløver), ble brukt første gang for 100 år siden? Symbolet debuterte på Ugo Sivoccis løpsbil under Targa Florio våren 1923.

… Alfa Romeo har som ambisjon å bli det bilmerket i verden som går raskest fra «zero to zero», altså null til null? Det innebærer fra null elektrifiserte kjøretøy i starten av 2022, til 100 prosent «nullutslipp» fra nye biler i 2027.

… en ny helelektrisk Giulia, med toppversjon som yter 1.000 hestekrefter, er en del av fremtidsplanen til Alfa Romeo? Det har toppsjefen, Jean-Philippe Imparato, uttalt i et intervju med Autocar.

– Om jeg skulle velge i dag, og ikke måtte tenke på at jeg skal ha med tre store barn med skiutstyr og det hele, hadde jeg kanskje gått for en italiensk bil. Det hadde garantert blitt gøy, sier han.

Bilferie i Italia? Her er Pellegrinos italienske kjøreskole:

Tegnene du trenger:

1. Seriøøøst? Hva prøver du å si? Hva er det du driiiiver med?!?!

2. WTF?!?

3. I know nothing (med italiensk aksent).

4. Åh, kom igjen da.

Slik sitter du (ikke):

1. – Altfor mange nordmenn kjører slik. Oh my God. Slapp av. Please, sier Pellegrino.

2. – Slik kjører en italiener. Armen i karmen. Solbrillene på. En hånd fri til å gestikulere. Nå snakker vi, sier Pellegrino.