Nissan Patrol: Fem 4WDere i test - BilNorge.no
img
img
img
img
img
img
img
def bilnytt biljobb Bil FirmaBil YrkesBil Motorbransjen Default forside meny
bilde
Fem 4WDere i test
BILTEST: Cherokee, Discovery, M-Klasse, Pajero og Patrol er så absolutt kjøretøyer for røft underlag. De speiler bredden og ulikheten blant 4WD-bilene – men ikke alle er like egnet som terrengbiler.
Biltester:
bsgif Biltester
Norges største samling biltester fra bladet BilAutofil (1996-2022).

Twitter RSS
bsgif

Først publisert i BIL 8 - 1998.

Silregn i flere dager i strekk skulle vise seg å gjøre vår test av firehjulstrekkere ekstra krevende. Vi hadde planlagt å «kose oss» i lukkede terrengløyper i et par dager med fem utvalgte ekvipasjer: Jeep Cherokee, Land Rover Discovery, Mercedes M-Klasse, Mitsubishi Pajero og Nissan Patrol. Noen vil kanskje savne «sin» bil i testen, men av praktiske årsaker var vi nødt til å begrense utvalget – og plukket derfor ut et representativt kobbel av fem konkurrenter til sammenligningstesten. Som den oppmerksomme leser vil se, er det varebilversjonen vi har kjørt når det gjelder fire av de fem bilene – noe som ikke har betydning for kjøreegenskaper eller fremdriftssystem, forskjellen er at personbilen har baksete. Dessuten har vi gjort enkeltstående prøvekjøringer av ytterligere åtte biler som er omtalt på annet sted i bilaget.

Interiør for enhver smak
Førerplassen i de fem testbilene er ganske så forskjellige, fra noen med påkostet dashbord og interiør med «trebesetning» til mer simple varianter der grå plast dominerer. Plassering av brytere og hendler er gjennomgående bra for alle bilene, kanskje med unntak av Land Rover Discovery.

Testens ekte amerikaner, Jeep Cherokee, virker litt trang inni, noe som underbygges av kupemålene. Den har den minste takhøyden og kupebredden av de fem, og benplassen er dårligere bare i Discovery – men Cherokee gir mest personbilfølelse av de fem testbilene. Skinnsetene er i glatteste laget, og sitteputene er litt for korte og gir dårlig sidestøtte. Oppfatningen av de gule skinnsetene var ellers sterkt sprikende innen testlaget, men det lyse interiøret falt i smak. Formen på bilen, firkantet og rett i fasongen, gjør det enkelt å vite hvor hjørnene befinner seg. Dashbordet er bra med godt merkede og logisk plasserte brytere og hendler. I midtkonsollen er det oppbevaringsrom for CD-plater og kassetter. Rattjusteringen er på amerikansk vis svært bra. Bagasjeavdelingen er alt i alt den minste blant testbilene.

I Land Rover Discovery dominerer grå plast og bryterne sitter plassert på en vertikal rekke på hver side av instrumentene. Bak rattet sitter du høyt med god utsikt gjennom store glassflater og med mange smårom til kart og papirer. Sånn sett bærer bilen sitt navn med rette. Sitteputen er i korteste laget og kunne gitt bedre sidestøtte, dessuten er det forbausende trangt i førersetet mellom armlenet i døren og midtkonsollen. En litt annerledes detalj er den elektriske setejusteringen. Der de fleste andre biler har disse bryterne plassert nederst på venstre side av setet, har Land Rover plassert dem på siden av midtkonsollen ved sjåførens hofte. Når det gjelder benplassen i førersetet er Discovery den minste av de fem med sine 108 cm. De to japanerne har til sammenlikning 118,5 cm. Potensielle kjøpere bør merke seg at Discovery kommer i ny versjon våren 1999.

Mercedes M-Klasse, testens «uekte» amerikaner (produseres i USA), er vinneren på interiørsiden med god benplass, stor kupebredde og snertne koppholdere både foran og bak. Førerplassen er ryddig og oversiktlig, skinnsetene er litt for glatte og gir noe dårlig sidestøtte i ryggen, men med god lårstøtte og rikelig reguleringsmonn. Brytere og hendler, som er de samme som finnes i de øvrige Mercedes-modellene, er fornuftig plassert. Hele interiøret er pent og innbydende, nøkternt og funksjonelt og overraskende lite luksuspreget. Mercedesen er den eneste av testbilene som er registrert som personbil. Bakseteplassen får også godkjent, særlig med tanke på at baksetet kan skyves et dusin centimeter frem eller tilbake avhengig av om man vil prioritere passasjerene eller bagasjeplassen. Bagasjerommet er stort, 97,5 cm langt med baksetet i normal posisjon og 176 cm med baksetet nedfelt.

Fra førersetet i Mitsubishi Pajero er det god oversikt over instrumentene og god sikt til alle sider. Setet har forholdsvis kort sittepute og burde vært mulig å skyve lenger tilbake, da ville langbente personer fått bedre lårstøtte ved at bena kunne rettes mer ut. Ellers gir setet god sidestøtte til ryggen, men under kjøringen forplanter både små og store ujevnheter seg til setet. Sånn sett lever sjåførens rygg i god kontakt med veien. Grå plast dominerer dashbordet, men Mitsubishi skal ha et pluss for instrumentet som viser hvilke drivhjul som er innkoplet. Et pluss også for kombi-instrumentet som er plassert på toppen av dashbordet og viser utetemperatur samt hvor skrått og bratt terrenget er. Høydereguleringen av rattet er for liten til å ha noen praktisk betydning. Dessuten savner vi muligheten til å justere rattet i lengderetningen.

Fra førerplassen i Nissan Patrol er det meget god utsikt. Førersetet har fine reguleringsmuligheter og lang nok sittepute. Patrol har et mer påkostet interiør, noen detaljer kanskje for «fine» for røff bruk – teppe gulvmatter er ikke noe vakkert syn etter at ti sjåfører har vært ut og inn noen ganger med gjørmete gummistøvler. Enkelte i testlaget syns det er litt «harry» med plast-treverk på dashbordet, men det har faktisk de fleste bilene i testen. Brytere og hendler sitter greit og oversiktlig plassert. Det er brukbart med oppbevaringsrom i bilen, både i dører og i midtkonsollen. Som seg hør og bør er bilen utstyrt med koppholdere, men disse er alt for grunne, i hvert fall hvis de skal brukes til brusflasker. Patrol er for øvrig den bredeste av de fem med sine 151,5 cm kupebredde, og er også den av bilene som har størst varerom.

Testvurdering førermiljø
M-Klasse: 5. Patrol: 4. Cherokee: 3. Discovery: 3. Pajero: 3.

Våt skogsløype
For å sette de fem på en litt større prøve enn hva våt asfalt kunne by på, tok vi turen til Maarud Gaard sørvest for Kongsvinger. Her er det mulig å prøve seg i lovlige former både i skogen og i et grustak. Veiene rundt i grustaket kan karakteriseres som rimelig krevende. Våt sand – som etter noen runder blir til dyp søle i det øsende regnværet, og hellinger opp til 30 grader – er utfordringen.

Først setter vi kursen for skogsløypa med Nissan Patrol. Den hadde imponert med sin fremkommelighet på ferdigpreparerte løyper under introduksjonen i Spania, men i de hedmarkske skoger finner vi raskt bilens begrensninger. Med en lengde på 5 meter og akselavstand på 3 meter er den ikke enkel å hanskes med når det blir trangt. Med en viss skepsis til løypa på grunn av den kraftige nedbøren, var løypa sjekket til fots på forhånd og de vanskeligste partiene var avstengt. En av våre målsettinger med testen var nemlig at normalt dyktige sjåfører skulle ta seg frem uten bruk av vinsj.

Patrol har god bakkeklaring, og et stykke går det bra. Men når vi beveger oss ut på vasstrukken skogbunn og samtidig prøver å vri oss rundt en skarp sving, er det stopp. Til tross for lavgear samt sperre på mellom- og bakaksel, kommer vi hverken frem eller tilbake. Bilen graver seg ned og blir fort liggende på kanalen på venstre side. Vi må hente Discoveryen, som med en halv meter kortere akselavstand, er atskillig lettere å manøvrere mellom trærne. Fra fast grunn kobler vi på slepetau og bringer Patrolen flott. Etter denne opplevelsen finner vi det tryggest å legge resten av prøvene til grustaket. For regnet siler fortsatt ned og skogbunnen blir stadig bløtere. Allerede før testen var kommet skikkelig i gang, hadde vi altså erfart at firehjulstrekkere har sine begrensninger.

Ut i søla
I grustaket kommer Nissan Patrol mer til sin rett, men den lange akselavstanden gjør at midten subber nedi når bakkekammer passeres. Patrol, sammen med Mitsubishi Pajero, taper også litt i forhold til bilene med automatgear. Manuelt gear og clutch gjør det vanskelig å kjøre sakte nok uten at det lukter svidd. Patrol tar seg godt frem i dyp gjørme så lenge det ikke skal gjøres for mange skarpe svinger. Den lange akselavstanden viser seg ellers ikke bare til ulempe. På sleip grusvei føles det som å kjøre på skinner.

Det samme kan ikke sies om Land Rover Discovery. Den gir alt for ofte inntrykket av at den vil stille seg på tvers av den glatte veien. Men Land Rover kan mye om kjøring i røft terreng, og i grustaket kommer bilens fortrinn frem i dagen. Fjæringen på Discovery er myk og med lang fjæringsvei. Den holder derfor hjulene bedre på bakken enn de andre bilene. Med permanent firehjulstrekk, lavgear, sperre på mellomaksel og ikke minst automatgear er det ingen sak å ta seg opp og ned 30 graders hellinger dekket av gjørme. Land Roveren har det største potensialet av de fem som skikkelig terrengbil – vel og merke hvis man tar bort de skrøpelige plaststøtfangerne og setter på røffere dekk.

Jeep Cherokee er minst, men med størst motorvolum. Den stiller derfor med noen klare fortrinn, vel å merke så lenge terrenget gjør det mulig å holde litt fart på bilen. Korte overheng tillater høyere fart inn i bakker, og rekkesekseren drar Cherokeen opp uten problemer. Jeepen er stivere og spretter litt mer enn Discovery på vei opp bakkene. Cherokee har automatgear med lavgear og sperre på mellomaksel. På bakakselen sitter det en differensialbrems. Et lite minus til Jeep fordi førstegear ikke er lavt nok, spesielt når du skal ned bratte bakker. Men selv om det går litt fort er det viktig å ikke bremse, men la motoren gjøre jobben. Er underlaget sleipt, vil bilen garantert vri seg hvis bremsen benyttes. Likevel ble Cherokee av flere i testlaget oppfattet som en meget positiv overraskelse i terrenget. Skinnet bedrar, heter det, kanskje hadde vi små forventninger fordi Cherokee er så «liten» i forhold til sine fire storvokste konkurrenter.

Mercedes ML 320 stiller også i klassen for stor motor. Med automat og elektrisk innkoblet lavgear trekker den seg godt frem i gjørma. Men litt tung høyrefot er nødvendig. M-klassen har nemlig ingen form for sperrer. Derimot har den elektronisk antispinn som bremser hjul som spinner. Systemet til Mercedes fungerer bra og gir nesten like god fremkommelighet. Lar man være å kjøre rundt i grustak, og heller holder seg til kjerreveier og ubrøytet hyttevei, kan vi legge på til like god. M-Klassen har også to andre kort på hånden. Her er den alene om å ha en sterkt skrånende front, slik at «nærsynet» blir bra. Når svingradius i tillegg er liten, blir det enkelt å manøvrere på trange steder.

Mitsubishi Pajero har heller ingen problemer med å ta seg frem. Manuelt gear gjør det vanskeligere å krype over hindringer, men dieselsekseren er sterk på lave turtall. Fjæringen er stiv og bilen føles litt stor og tung, om ikke like stor som Patrol. Pajero har ellers det beste kontrollpanelet. Klare lamper varsler når sperrene på mellom- og bakakselen er innkoblet og om bak- eller firehjulstrekk er valgt. Av de fem bilene har Discovery og MKlasse permanent firehjulstrekk. I Cherokee kan du velge mellom bak- eller permanent firehjulstrekk. De to japanerne har stiv mellomaksel og kan derfor bare koble inn firehjulstrekk på glatt underlag. De nyter derfor ikke godt av den ekstra stabiliteten firehjulsdrift gir på våt asfalt og når føret skifter mellom is og bar asfalt om vinteren. Bortsett fra 4WD-systemene, kan ingen av disse bilene uten videre gjøre krav på betegnelsen «skikkelig terrengbil ». Til det er de alt for fine og påklistret for mye plast og pyntekrom. 

Testvurdering terrengkjøring
Discovery: 5. Cherokee: 4. M-Klasse: 4. Patrol: 3. Pajero: 3.

På landevei
Bakhjulsopphenget i Jeep Cherokee, med bladfjærer i kombinasjon med stiv aksel og gassdempere, gjør at bilen ikke henger helt med når det gjelder fjæringskomfort på dårlig landevei. Men med forutsigbar oppførsel er Jeepen den av de fem bilene som er lettest å håndtere på svingete grusvei. Støydempingen kunne vært bedre, både hjulstøy og vindsus var tydelig på asfaltvei. Selv om motoren ikke kan hamle opp med M-Klassen når det gjelder hestekrefter, virker den langt «sintere» – og med en utrolig kjapp respons når den får beskjed fra gasspedalen. Ulempen med kjempekreftene er at bilen har en tendens til å slippe bak ved stort gasspådrag fra lave hastigheter på våt veibane. Tre stikkord som karakteriserer denne amerikanske indianeren er rå, leken og brutal.

Land Rover Discovery har en styring som absolutt ikke er kontant, heller nervøs, samtidig som ujevnheter i veien merkes godt i rattet. Ved provokasjon på svingete grusvei virker bilen vinglete. Den hiver og kaster på seg og må «gjetes». Her merkes den nervøse styringen enda bedre enn på asfalt. Støybildet er ubehagelig, og da snakker vi først og fremst om motorstøy som er akkompagnert av en irriterende ulelyd, sannsynligvis fra turboen. Dette, sammen med en automatgearkasse som hadde problemer med å bestemme seg for hvilket gear den skulle velge, ga en klar dom fra testlaget: En slitsom landeveisbil.

Den rake motsetningen fant vi i Mercedes M-Klasse. Også her var det ting å sette fingeren på, men alt i alt er dette den mest komfortable bilen av de fem. Servostyringen er litt for amerikansk, altså i letteste laget, noe som betyr at sjåføren får svakere signaler om hva slags underlag han kjører på. Fjæringen er myk, så bilen krenger noe i skarpe svinger i landeveistempo, men uten at det blir ubehagelig. Returdempingen er fast, så bilen gir ikke samme gyngende følelse som i Mitsubishi Pajero. På svingete grusvei er M-Klasse lett å håndtere. I høy hastighet kan bakenden slå ut i svingene, men det skjer kontrollert og er lett å ta inn igjen. På papiret har M-Klasse «mest motor» av de fem, men gjennom automatgearkassen har Mercedes fjernet så mye av snerten at bilen virker noe sedat. Men trekkraften er der til fulle. Det bekrefter dreiemomentkurven. Komfortfølelsen forsterkes av at det er minimalt med støy i bilen. Den er ikke den mest stillegående under akselerasjon, men i 50 og 80 km/t viser M-Klasse sin klasse.

På «normalt dårlig» landevei hiver og husker Mitsubishi Pajero på seg, og en myk returdemping bidrar til en følelse av at bilen har veldig kort akselavstand – noe som ikke er tilfelle. På svingete grusvei trives bilen noe bedre. Der merkes ikke «sjøgangen» på samme måte, men den overstyrer og virker noe ustabil. Støynivået er normalt behagelig, men på grusvei høres steinsprut godt, ikke så mye fra hjulkassene men fra stigbrettene langs siden. Motoren er fleksibel og sterk. Det er ingen problemer å dra bilen opp fra 50 km/t i 5. gear, men det går ikke fort. Nissan Patrol er den største av de fem, men er likevel lettkjørt. Den er stabil og komfortabel, nærmest et landeveislokomotiv. Den er ikke noe akselerasjonsfantom, men har imponerende trekkvilje samtidig som gearkassen er lettsjaltet. Fjæringen er stiv, men behagelig, og bilen krenger lite i sving. Hjulopphenget svelger godt unna større ujevnheter. Små, skarpe tverrskjøter kjennes i førersetet, men de er langt bedre avdempet enn i Pajero. På grusvei kjennes bilen stabil, spesielt med 4WD innkoblet, men styringen er noe tung når rattet må brukes hyppig. Det er vanskelig å provosere frem bakhjulsskrens med 2WD. Patrol byr på et behagelig støybilde, men også her var det sjenerende med steinsprut i stigbrettene på grusvei.

Kjøringen på landevei bekreftet til fulle at det er vanskelig å finne en bil som både er en ideell terrengbil og en komfortabel langturbil, se bare på Discovery...

Testvurdering landeveiskjøring/komfort
M-Klasse: 5. Patrol: 4. Cherokee: 3. Pajero: 2. Discovery: 2.

Vårt valg
Når vi gjør vårt valg etter å ha testet biler, skjer det nesten alltid ut fra sammenlignbare kriterier. Vi testkjører vanligvis biler som er like i størrelse, motorytelse eller pris. I dette tilfelle er alle tre kriterier så sprikende at valget tilsynelatende er håpløst. Skulle vi valgt en ren terrengbil blant de fem testbilene, kommer vi ikke utenom Land Rover Discovery. Hvis komfort har høyeste prioritet, er svaret Mercedes M-Klasse. Hvis innvendig plass teller mest, faller valget på Nissan Patrol. Vårt valg er derfor ensbetydende med hva vi alt i alt anser som det beste kompromisset – og det er Mercedes M-Klasse. Den byr på mest personbilkomfort samtidig som den takler krevende terreng overraskende bra uten at prisen er avskrekkende høyere enn for konkurrentene.

Men en ting er hva vi legger vekt på etter noen dagers kjøring av disse bilene – din egen prioritering av bruksegenskaper må telle mest. Valg av firehjulstrekker må skje ut fra brukerens egen vurdering av behov. Kjører du mye i uveisomme områder i jobben? Kjører du vanligvis på landevei, men har behov for en røff bil den siste kilometeren til hytta? Slike spørsmål kan bare du svare på.

LES VIDERE:
- Priser og tekniske data 

toolbar_print.gif Printervennlig versjon   Del på facebook   twitter   tilbake.gif  Tilbake til forside
annonse

Bilbransjens stillingsmarked - rett til målgruppen

Se flere stillingsannonser her
logotest
Påmelding til daglig nyhetsbrev.
  
   
pix pix pix
pix pix pix pix
pix     pix
 
pix     pix
pix     pix
   
pix     pix
pix     pix
pix   pix

 
Annonse: