Fords GT i ny tapping

GT 40 kan vi godt huske som det eneste amerikanske, noensinne, som utfordret Ferrari – og gikk seirende ut av ringen.

I 1965 vant Ferrari Le Mans for sjette gang på rad. Så kom Ford, skikkelig trigget – Ferrari hadde ikke bare avslått, men avfeid, Fords forslag om å kjøpe dem. I 66 vant en GT 40, og året etter, og året etter, og året etter.

Etter det overlot Ferrari Le Mans tronen til andre. Hvemsomhelst andre. De som hadde bygget noen av sine mest imponerende modeller spesielt for Le Mans, gadd ikke leke der mer.

Avsluttet kapittel
Ikke lenge etter sin siste seier ga også Ford opp GT 40-programmet, de hadde sagt skikkelig fra – nå var det et avsluttet kapittel, og i England forsøkte PR-avdelingen å selge pressebilen for noen tusen pund (det tok en stund før de fant en kjøper!)

Så dukket det opp et amerikansk forsøk igjen 40 år etter at GT 40 ble født. Fords amerikanske designsjef, J. Mays, hadde fått i gang et designstudio han kalte «Living Legends».

Camilo Pardo ledet arbeidet der og hentet frem ting han kalte både Thunderbird og Mustang – ikke alltid like heldig kan man si.

Fugl Fønix
Men så kom også GT som var en nydelig rekreasjon av den opprinnelige GT 40. Siden det var noen andre som eide GT 40-branden da, het den bare GT, men det gjorde ikke noe.

En praktfull bil, like midtmotor som noen av de italienske superbilene, og kjapp – 3,2 sekunder og toppfarten elektronisk begrenset til litt over 340 km/t, men den ble av en eller annen grunn ingen hit.

LES MER OM FORD GT

Man skrudde igjen kranen på litt over 4.000 biler (planen var å bygge 4.500). Den siste ble bygget i 2006, men forhandlerne slet med å bli kvitt lageret langt ut i 2007.

Hvilket vel bare viser at «super» i Superbil har meget mer med mytebygging å gjøre, enn med virkelig innhold. Ellers hadde GT-Forden kunnet utsupre de supreste av dem.

LES OGSÅ: Superbilen endelig definert

2013
Men så er vi på Pebble Beach i år. En som heter Beau Boeckmann, sjef for Galpin Auto Sports, trakk teppet av den nye Galpin GTR1.

Ingen tvil om hva dette var ment å minne om. Den er riktignok 13 cm bredere enn originalen, og dette har gjort noe med kurvene som kanskje ikke er like crispy som på GT-bilen til Pardo. Men det er ingen grunn til å klage, dette ser bra ut.

Se en liten videosnutt fra Pebble Beach - saken fortsetter:

Galpin som har drevet med custom-virksomhet i 60 år sier at de planlegger å bygge seks biler, men ikke med det nydelige håndverket som Metalcrafters har lagt i prototypens aluminiums-karosseri.

Metalcrafters er Amerikas fremste bygger av konseptbiler, de vet hva de gjør. Men Galpin skal bruke denne bilen som modell for en serie med kullfiber-karosserier.

$1000 per hest
Tro det eller ei – det er billigere enn aluminium – men allikevel er bilen priset til 24.000 dollars over den første millionen.

For det får man imidlertid litt mer enn man fikk i GT for 10 år siden. Du får blant annet en 5,4-liters V8-motor som med to kompressorer ikke trengte mye overbevisning før den avga 1024 hk. Det blir1000 dollar per hestekraft.

Men da får du faktisk med deg 173 ekstra hester på kjøpet. Fyller du opp med 100 oktan foretar nemlig ECU’en litt omkalkulering, og plutselig har du 1197 hk og et dreiemoment på over 1200 Nm.

Nå har ingen virkelig kjørt den ennå, men kalkyler antyder at bilen er «mekanisk kapabel» til å gjøre 100 på 3,2 sekunder, eller (takket være signor Brembo og Pirelli P-Zero Rosso) 0-320-0 på 19 sekunder. Jeg tror det når jeg ser det.

Dessuten er bilen i stand til å passere 225 mph – eller 362 km/t på norsk, får vi vite.

Agurknytt…
Men la oss avslutte med «Fullstendig unyttige fakta». Denne GTR1-bilen er tegnet (for det meste) av Chris Ito.

En gang jobbet han hos American Sunroof Co. (sammen med Oluf Bendixen – slett ikke så norsk som det høres ut) da han i 1991 vant en konkurranse Petersen Publishing (han med et av verdens fineste bilmuseer) hadde arrangert om en ny Mustang.

Bendixen kom på annenplass og er i dag sjefdesigner hos Changan i Kina. Jeg går selvfølgelig ut fra at dette er totalt uten interesse.