Fantomet – Ånden som gikk i 100 år

Rolls-Royce er glad i begreper som egentlig ikke finnes.

Ghost – i form av Silver Ghost er vel merkets mest berømte modell-navn. Introdusert i 1906, levde i 20 år og var nok den som virkelig graverte inn R-R som Verdens Beste Bil.

I 2009 ble navnet hentet frem igjen, riktignok uten Silver – men fremdeles med overlegen luksus og overlegne prestasjoner som fornavn.

Spirit of Ecstasy, den berømte kjølerfiguren fra 1911 er også et skritt inn i Åndenes Rike.

For ikke å snakke om Fantomet da. Åtte generasjoner Phantom.

Den første dukket opp i 1925 og siden har det vært navnet på alle skikkelige limousiner derfra.

Også i årene fra 1931 til 1998, da de dessuten produserte Bentley, forble Ghost-modellene eksklusiv Rolls-Royce vare. Til de grader at Bentleys mektige 8 liters limo ble kuttet fra katalogen da R-R overtok. Noen konkurranse på det området skulle ikke Bilenes Konge ha.

Bentley fikk hevn etter at de to merkene skilte lag igjen, da de kunne overrekke sin egen State Limousine til Dronning Elizabeth II i 2002.

Mange karosserimakere

Seks generasjoner Fantomer regnes som ekte – det vil si de som ble produsert som rullende chassiser hos Rolls-Royce, men som ble avsluttet hos en av de store karosserimakerne.

Særlig første generasjon er en spennende bil. Her dukket det opp en rekke sportslige, åpne versjoner – mens de senere generasjonene i økende grad begynte å se ut som formelle møterom hentet fra gamle engelske slott.

Men for første generasjon kan man lage en katalog som høres ut som «Hvem er Hvem» blant tidens store karosserimakere: Barker, Park Ward, Thrupp & Maberly, Mulliner og Hooper hjemme på øya. På kontinentet ble det skapt Fantomet-mesterverk hos folk som Saoutchik, Binder, Kellner, Erdmann and Rossi, Nordberg og sågar Zagato.

Siden denne modellen også ble produsert i USA dukket det selvfølgelig også opp karosserier fra bl.a. Brewster (så vellykkede at Rolls-Royce kjøpte dem opp), og mange andre som deltok i festen.

Andre generasjon dukket opp i 1929, og da gikk det mot slutten for USA-produksjonen også, samtidig som produktene ble mer og mer formelle.

Treeren var forresten den eneste Rolls-Royce med 12-sylindret motor inntil Silver Seraph ble presentert i 1998 – og det var jo ingen Rolls-motor.

Men V12 eller V8 – bilen var jo aldri noen sprinter. Akselavstand inntil 3,8 meter og vekt på 3,5 tonn gjorde at The Autocar sa seg fornøyd med nesten 20 sekunder til 100!

Bidratt i verdenshistorien

Fireren har en litt spesiell historie. Det var nemlig med den bilen Rolls-Royce endelig fikk sitt Royal Warrant of Appointment (United Kingdom), og kunne kalle seg Kongelig Hoffleverandør.

Det var Daimler som hadde betjent kongehuset helt siden 1902, men i 1948 besøkte den nygifte bildilla-hertugen av Edinburgh fabrikken og fikk låne en prototype med rekkeåtter. De kalte den «den skåldete katta» som sannsynligvis skulle indikere at den var kjapp.

Hertugen likte den, spurte om de kunne fikse et mer sobert karosseri til den, og dermed kom Phantom IV i produksjon. Denne første finnes fremdeles i aktiv tjeneste for det britiske kongehuset.

Etter dette kan du si at Phantom har bidratt mer til den politiske verdenshistorien enn til den fan-baserte bilhistorien, bortsett fra sånne stunt som at John Lennon lakkerte sin Phantom gul og at Elvis monterte Firestone med hvite sider på sin femmer.

Noe som resulterte i en av mine favorittlåter, Elvis’s Rolls-Royce av Leonard Cohen og Was (Not Was).

Derfor ingen overraskelse, kanskje, at dagens Fantom – selvbærende og slutt på chassis og karosserier bygget på oppdrag – også blir omfavnet av SoMe-generasjonen. En Phantom fra Rolls-Royce er like normal i det miljøet som Cristal fra Louis Roederer.

Men det som er litt synd er at fra generasjon VI døde (litt vanskelig å sette eksakt dato – de siste chassisene ble produsert i 1990 men det tok Mulliner Park Ward 18 måneder å fullføre bilen så de siste dukket vel opp i 1992) til den nye kom i 2003 var det altså et opphold på ca. 10-11 år.

Uten det hullet ville Phantom vært det lengstlevende, uten-opphold, nåværende modell-navn. Men det finnes kanskje ikke noen andre nåværende modellnavn som første gang ble brukt på samme merke for 100 år siden?

For riktig å markere 100 år dukket BMW-merket Rolls-Royce opp på BMWs prestisjeforestilling

Goldfinger

Egentlig burde det vel vært «The Yellow Rolls-Royce» som hadde vært feiret? En meget bedre film, med en «filmhistoriens beste» skuespillerstall. I stedet valgte fabrikken Goldfinger som knagg.

James Bond film fra 1964, med han muntre Oddjob som sjåfør på en Phantom III med et Sedanca de Ville karosseri.

Men den bilen hadde vel egentlig ingen viktig rolle i filmen, og bortsett fra at det dukket opp en del Mustanger og Lincoln-biler der var det vel DB 5-Aston Martinen som huskes best fra den filmen.

Hvorfor i all verden Rolls-Royce ønsker å minne verden på den gangen en av verdens mest ikoniske biler ble født begriper jeg ikke.

Men RR versjon-Goldfinger er der, med obligatoriske innslag av gull og film-referanser. Heldigvis hadde de vett nok til også å vise den 1937-modellen som ble brukt i filmen på Villa d’Este. Og samtidig hadde de tatt med seg en nydelig Phantom V for å fortelle at det var litt seriøs historie bak stuntet.

Jeg tror ikke jeg kunne tenke meg å se Goldfinger igjen, i hvert fall ikke bare på grunn av Rollsen.

Men The Yellow Rolls-Royce tar jeg gjerne i reprise.

Den nydelige 1932-modellen hadde ikke en birolle som i Goldfinger, men en skikkelig hovedrolle, som den behersket minst like bra som medskuespillere som Rex Harrison, Ingrid Bergman, Shirley MacLaine, Omar Sharif, George C. Scott, Alain Delon og Jeanne Moreau.

Siden filmen var en tredelt episodefilm har Rolls-Royce en mulighet til å skape ikke bare en, men tre Phantom Vision The Yellow One.