Metropolis

Metropolis var en fremtidsby, 2026 skulle årstallet være, 100 år etter at den ble laget. Der var det en liten overklasse som levde fantastisk, og en enorm gruppe slaver som stort sett bodde under jorden, som sørget for å holde den enorme byen, med alle dens tjenester vedlike. Det hele overvåket av ganske spesielle roboter.

Selvfølgelig var det også gatescener i filmen, og det var her Edmund Rumpler kom inn i bildet. Først og fremst flybygger, Østerriker han også, med fortid fra Tatra før han begynte å bygge fly i Berlin. Slik virksomhet fikk ikke tyskerne bedrive etter første verdenskrig, men på Berlin-utstillingen i 1921 debuterte han sine Tropfenwagen – strømlinjebiler som verden ikke hadde sett make til før.

Seks-sylindret hekkmotor, svingaksler, flat bunn og et karosseri som så ut som et skipsskrog opp ned. Å kalle prosjektet en suksess er nok å overdrive. Riktignok endte en del av disse opp som svært applauderte taxier i Berlin, men de var stappfulle av kompliserte detaljer med dertil hørende komplikasjoner, så man kan kanskje si de fikk en riktig skjebne, udødeliggjort i denne mesterlige filmen, der noen av dem gikk opp i flammer i filmens apokalyptiske avslutning.

Rumpler fortsatte riktignok med opplegget sitt, han konstruerte hekkmotorbiler for Benz og senere Mercedes-Benz uten at han er blitt stående blant de store i bilindustrien. Og Lang fortsatte med sitt. Doktor Mabuse er en av hans mer kjente, tittelen er helt genial med tanke på hva som kom etterpå: You Only Live Once. Det var vel også han som fikk Greta Garbo på nett

Og filmen selv? Originalen forsvant tidlig, en USA-kopi som kom rett etterpå, og som fremdeles finnes, er bare på 67 minutter med masse scener kuttet. Det finnes og en 90 minutters tysk kopi, i ren svart/hvitt – originalen var kolorert, men så kom det en øst tysk restaurering i begynnelsen av 1970. Filmmuseet i München kom med sin restaurering for snaue ti år siden, der manglende scener var erstattet av stillbilder, men der tidligere ubrukte scener var klippet inn. Så har vi en elendig digital restaurering fra i fjor og til (nesten) sist en svart hvitt som holder på i 140 minutter. Hold deg unna den – den har flere manglende scener enn noen annen versjon, men grunnen til at den er så lang er at den kjøres på svært lav fart.

Grunnen til at jeg nevner dette er at det nå finnes enda en versjon, fargefilm, nennsomt (synes jeg i hvert fall) restaurert av Giorgio Moroder. Den har også nye lydeffekter og et komplett sound track. Kjennere sier at dette er den mest komplette utgaven som finnes, men den er altså oppdatert.

Og nå kommer selve grunnen. Moroder var stor i film, men først og fremst filmmusikk, av den lettere sorten, og ren discomusikk. Noen av dere husker kanskje en italiensk superbil fra 1989 som het Cizeta Moroder. V16 motor og, ja nettopp, finansiert blant annet av Giorgio Moroder. En fantastisk bil, designet av Marcello Gandini og med mange ex-Lamborghini menn i bakgrunnen, men en superflop. Praktfullt, imidlertid, å tenke på at penger fra en film som udødeligjorde en storartet bil som kræsjet gikk til å finansiere en storartet bil som kræsjet.