Gammel Aston fra Arizona

Det er jo ganske snodig. På bilder ser den jo nesten ut som Aston Martins Le Mans bil fra 1957. Så det er ikke uten grunn at Wa-el Rizk har kalt bilen sin Rizk DBR2.

Så får vi heller glemme at Aston Martins DBR2 var en racer nesten fullstendig uten suksess, bortsett fra i noen lokale begivenheter hjemme, og en seier på Lime Rock.

Den startet med å bryte på Le Mans, og endte med at de to som ble bygget ble solgt til private fra fabrikken i 1960. Det er ikke lenge siden en av disse ble solgt for 1.750.000 pund, og den andre vant sin klasse på Pebble Beach.

Egentlig ikke underlig, det spiller jo ingen rolle om det ikke var toppen biler, når de allikevel ser ut som essensen av de herlig romantiske 50-årene.

Og det er vel det Rizk tenkte også: ”uttrykket er topp, resten er skitt. Jeg bygger en bil som fanger den tiden, men som er helt moderne”, var nok budskapet til folkene han har i et klinisk verksted i Phoenix, Arizona.

Hvem som har overført linjene, aner jeg ikke. For de stråler jo Aston Martin lang vei, på tross av at det nesten ikke er en eneste dimensjon som er identisk mellom de to.

Akselavstanden på 254 cm er unntaket. Ellers er Rizk-bilen lengere, lavere og bredere. Og så veier den litt mindre. Litt, det vil si et par kilo.

800 kg er vi nede på nå, og det er takket være materialer den opprinnelige DBR’en ikke hadde kjent igjen om den hadde fått servert dem til frokost.

Kullfiber-monocoque bakt i en klave som vanligvis brukes av Boeings forsvarsindustri. Og et karosseri bygget som en skulptur av en karbon-Nomex sandwich-konstruksjon.

De nydelige kurvene her er umulig å modifisere av noen karosseribanker fra 50-årene, uansett hvor stor kulehammer han bruker. Så stabilt er dette materialet.

Det er hyggelig å kunne sette et navn på et slikt kunstverk, Philip Henderson heter kunststoff-guruen hos Rizk. Han er en gammel Formel 1-mann, og var kompositt-sjefen hos Benetton, blant annet i de to årene da Michael Schumacher hentet hjem VM til dem.

Jaguar-brøl
Under panseret kan du finne en 4,2-liters rekkesekser fra Jaguar, akkurat en slik du også ser på E-Typer.

Eller du kan be om en Jaguar V12-motor, og da er vi nesten tilbake til start, for DBR2 ble opprinnelig bygget i forbindelse med et Lagonda-prosjekt DP 166, og der var nemlig motoren en William Watson-designet Lagonda V12.

Eller, hvis du vil være helt uten bekymringsrynker bestiller, du bilen med en LS3 Corvette V8-motor. Da får du også en sekstrinns kasse eller en automat – Jaguarene er alle utstyrt med femtrinns.

Alle hjulene henger uavhengig av hverandre, men det er ikke skivebremser rund baut. For de bak sitter nemlig i midten, ved diffen – akkurat som på E-Type det også, men forhåpentlig enklere å operere.

Vi får foreløpig ikke høre noe om prestasjonene. Men dette er ikke en bil som skal kjøre fort. Til det er den alt for lite strømlinjeformet, og nede i denne brønnen vil besøkende ha det ikke så veldig bra.

For dette er den type aerodynamikk som gir overkroppen din orkan fra alle kanter på en gang så snart du treffer 120 km/t.

Hva som imidlertid ser veldig komfortabelt ut, er setene. Og ganske riktig, de er ombygde kontorstoler fra Herman Miller og heter Aeron. Jeg tror du får dem hos Haraldssøn for en 12.000 kroner pr. stk.

Hemmeligheten er den herlige nettingtekstilen som henger i et smart rammeverk. Slik at det hele tilpasser seg perfekt kropp og vekt, samtidig som luften sirkulerer. Nesten like genialt som de opprinnelige webbing-setene på 2 CV.

Wa-el Rizk sier at bilen skal bygges i 50 eksemplarer og så er det stopp. Men at han også har noen ideer etter denne.