Jacky Ickx til Norge

Jacky, eller Jacques Bernard, Ickx er en av de racerførerne som har overlevd de skumle 60-og 70-årene og som har gjort det med stil.

Her finner du hans fanclub

Med 120 Formel 1 løp bak seg, i biler som Brabham, Cooper, Ensign, Ferrari, Ligier, Lotus, McLaren, Williams og Wolf (det er vel ingen som har så komplette, statistiske oppslagsbøker som Formel 1 sporten, her behøver du aldri å bli imponert når noen journalist eller kommentator lister opp de mest obskure fakta) bak seg kan man trygt snakke om en fargerik bakgrunn.

25 ganger på podiet og åtte seire er derimot ikke helt i stjerneklassen, kanskje, så det er først og fremst som glitrende håndterer av de store sportsvognene han har en prominent plass i min bok.

Han er belgier, og et av de første løpene han gjorde seg bemerket i var 24-timersløpet på belgiske Spa der 21-åringen vant i en BMW 2000 TI sammen med Hubert Hahne.

Det var ikke lenge etter det han møtte Formel 1-feltene, først i en Matra riktignok. I en undermotorisert Formel 2-bil på Nürburgring, ga han et så bra inntrykk at først hentet Cooper ham, men så slo sjefen i Maranello til så han ble Ferrari-sjåfør i 1968.

At han vant allerede det Franske Grand Prix det året, i øsende regn, gjorde at Enzo Ferrari snakket svært pent om denne unge mannen.

I 1969 stilte Ickx på Le Mans med en Ford GT40. Der møtte han en massiv Porsche-kontingent – Donnerwetterbilen, Type 917, debuterte og ble støttet av en sverm av de velkjente 908-modellene. Stuttgart var helt klart favoritt.

Ickx var nesten enda mer opptatt av førernes sikkerhet enn Jackie Stewart, og han mente blant annet at den klassiske Le Mans starten ikke bare var idiotisk, men også livsfarlig.

Førerne sprintet over banen og hoppet inn i bilen, og siden det selvfølgelig var om å gjøre å komme først av gårde, var det så som så med å få på seg sikkerhetsselen.

Som ren demonstrasjon ruslet Ickx over banen, der de andre løp, satte seg rolig inn, brukte god tid på selen og kjøre i vei.

Allerede på første runden kolliderte John Woolfe og Willy Mairesse. Woolfe døde, Mairesse ble så hardt skadet at han aldri kjørte mer etter det. Ingen hadde festet selen.

De siste fire timene ble en av de tetteste i løpets historie. En ensom Porsche 908, og Ickx-bilen lå omtrent ved siden av hverandre.

Porschen vant på langstrekkene, Forden i kurvene. Det endte med at ”pysa” Ickx kjørte over målstreken 110 meter foran Hans Herrmann. Ikke bare hadde han sagt klart ifra hva han mente, han viste samtidig at han var ikke mye skvetten når det kom til skarpen.

Neste år var startprosedyren gjort mindre dramatisk men mer sivilisert.

Ickx ble med tiden kjent som Mr. Le Mans. Seks ganger vant han, fire av dem med Porsche. Ikke før Audi og Tom Kristensen hadde holdt på en stund, mistet han denne rekorden i 2008.

Hva jeg derimot fremdeles ikke gir ham mange poeng for, er rollen som Løpssjef i Monaco i 1984. Ingen av de som var der da, vil glemme en ung fyr fra Brasil i en bil som egentlig ikke skulle hatt en sjangs, fly. Jeg mener fly.

Et av de våteste løp i historien, og Ayrton Senna hadde sin første F1-sesong hos underdog’en Toleman.

Alain Prost i en McLaren med Porsche-motor lå forrest, men ble nådeløst innhentet av en Senna som så ut som han hadde direkte kontakt med høyere makter, for det han gjorde da, skulle egentlig ikke være mulig.

På den tiden hadde Prost samme jernkontroll over alt som smakte av Grand Prix, som Schumacher hadde for noen år siden. For disse folkene var alt både lovlig og mulig.

Så da Prost begynte å kjenne Senna-pusten i nakken, begynte han å gjøre desperate tegn til løpsleder Ickx om at nok er nok. Dette livsfarlige regnløpet måtte stoppes. Men Nå. Og Ickx hengte ut flagget.

Gamle Toleman gråt, det skulle bli hans siste F1-sesong. Senna, derimot, visste at dette bare var starten.

Og Prost fikk som fortjent. Den gangen fikk man halve poeng for løp som ble avbrutt, så Prost fikk 4,5 poeng etter Monaco. Hadde han latt løpet gå og blitt nummer to, hadde han fått 6 poeng. Da man la sammen på slutten av året, var det Niki Lauda som var verdensmester. Et halvt poeng foran Prost.

Jeg bør vel føye til at for meg er Jacques Ickx først og fremst en viktig del av bokhyllene mine.

Hans far var nemlig en av tidenes store motorjournalister og har blant annet skrevet en kjempebok om bilismens pionertid: Ainsi Naquit l’Automobile. Ingen har behøvd å skrive om denne perioden etterpå, han fikk med alt og skrev glimrende.

Det var han som dro guttungen med ut på racerbanen, når far skulle gjøre en skrivejobb, og som kjøpte en 50 kubikk Zündapp som tente guttens motorsportinteresse.

I dag fører Jacky Ickx denne tradisjonen videre ved blant annet å støtte, og ofte delta med, den meget kjappe datteren, Vanina.