Bertone Barchetta
David Wilkie er designansvarlig hos Bertone

Bertones Barchetta

Et av høydepunktene i Genève i år var Bertones feiring av seg selv som 95-åring. Det gjorde de med en uhyre spennende liten Barchetta.

Jon Winding-Sørensen - BilNorge Jon Winding-Sørensen - BilNorge

Publisert søndag 11.03.2007 - 12:19 Sist oppdatert onsdag 28.01.2009 - 15:41

Barchetta betyr egentlig liten båt men ble også brukt om små, åpne biler der alt det overflødige var fjernet.

Barchetta i sin egentlige betydning vet Bertone alt om. Hver dag man går på jobben ute på sentret i en liten landsby, en halv time utenfor Torino, passerer man den lille røde, åpne, som Nuccio Bertone (avdød ektemann og sjef, i dag ledes selskapet av enken) bygget til seg selv i 1947.

Aldeles nydelig og nå restaurert perfekt, men fremdeles den samme beskjedne bilen som Topolino-mekanikken representerer.

Panda-basert

Dagens nye er heller ikke så imponerende i hestekraftavdelingen. Den er bygget på en Panda 100-hester, og bortsett fra at designen – både utenpå og inni - er full av små overraskelser, er den akkurat så minimalistisk som det er mulig å få en bil i dag.

Selv etter at Bertones eksteriør-designsjef, Giuliano Biasio, forsvant og ble med til Roberto Piattis nystartede designselskap, klarer de gjenværende å fortsette Bertone-arven.

Nå hører det med at David Wilkie, som har det totale designansvar, har vært hos Bertone siden 2003. Før det var han i nesten 20 år hos Ghia og gjorde mesterlige ting som Lagonda Vignale (Genève for 14 år siden) og nå sist: Street Ka. Men Bertone DNAet sitter allerede godt i.

Minimalistisk

Her har han simpelthen laget noe så lite og tett som han har kunnet. Det ser ut som to aluminiumsbadekar som er lagt mot hverandre og forbundet med en plate og en frontrute og en sittebrønn. Bak finner du preget skinn, og noe som ser ut som motorbrønnen. Dørene er hengslet slik at når du åpner dem, beskriver de en stor sirkel rundt bakhjulene.

Tilsynelatende enkelt og minimalistisk, men jo mer du ser, jo flere overraskelser får du. Og disse små sci-fi henvisningene, disse plutselig skarpe linjene i noe som ellers ser flytende og harmonisk ut, og disse små overraskelsene som får øynene (eller fingrene, der du føler deg frem over overflaten) til plutselig å stanse opp, er Bertone fremdeles verdensmester på.

Vel har de problemer, men det ville være underlig hvis ikke en så talentfull organisasjon klarer å runde de første 100 år.