Volvo 850R

Først publisert i BIL 5 - 1996.

Speedometernåla ligger på 240 km/t idet vi kommer ut av svingen. Roger Rudenbrandt sitter ved rattet. –Ikke glem å se i speilet. Selv om du ligger i 240 til 250 km/t kan det komme noen som vil forbi. – Aj, aj tenker jeg, hva i huleste har Volvo å by på som gjør 250+. Jeg fikk ikke noe svar, men Volvo har jo både coupé- og cabriolet-prosjekt under oppseiling ved fabrikken i Uddevalla.

Jeg er på Volvos test- og utviklingsbane Hällered, og bilen er en rød 850R som jeg hentet i Gøteborg dagen i forveien. Roger viser meg høyfartsbanen før jeg selv får overta rattet. Han er tydeligvis vant med slike hastigheter og viser meg hvordan jeg trygt kan utnytte rettstrekningen til en unnamanøver, i 150 km/t. Jeg står over den øvelsen, jeg har allerede kjent på 850ens egenskaper på det området.

Roger er kundemottager ved Hällered, men stepper av og til inn som testsjåfør. Han inngår dessuten i Volvos stuntlag som kjører på to hjul med Volvo 940er. Han forteller at om du ønsker å bli testsjåfør, er det muligheter. Jobbene er populære, men når Volvo skal ha testsjåfører ser de etter vanlige folk. Her er faktisk racingerfaring en ulempe.

En Volvo 850R er bygd for fart, og ettersom Tysklands motorveier ligger et stykke fra Gøteborg, mens Hällered derimot ligger lett tilgjengelig, var det naturlig å forsøke å få audiens.Og jeg fikk klarsignal for bruk av testsjåførenes lunchpause.

Femsylindret kraftverk
Egentlig var det ikke nødvendig å dra til Hällered for å kjenne at 850R har både krefter og kjøreegenskaper utover det en vanlig 850 stiller med, men jeg ville kjenne på den når det går skikkelig fort. Det gjør man ikke på offentlig vei.

Motoren er en videreutvikling av den femsylindrede 2,3-literen som sitter i 850 Turbo. Den er igjen en videreføring av den femsylindrede 2,5-literen. Mens en standard 850 Turbo gir 225 hk og 300 Nm, gir R-motoren 250 hk og 350 Nm. Og det er potensiale for mer. Volvo har kjørt tester med litt høyere ladetrykk og litt annen motorstyring, endringer som har gitt en toppfart på 270 km/t.

Det er i grunnen ikke noe sportslig over 850Rs interiør. Trepaneler av flammebjørk setter preg på dashbordet, setene er trukket i lyst skinn på sidevangene med alcantara stofftrekk i midten av sitteputen og ryggen. Disse setene er behageligere å sitte i enn seter som i sin helhet er trukket i skinn. Radioen med en forsterker på 4 x 50 watt dominerer på midtkonsollen, men bortsett fra dette skiller ikke utstyret seg fra de du vil finne i en hvilken som helst annen velutstyrt 850.

Klimaanlegg, fartsholder, fjernstyrt sentrallås og alarm, startsperre, elektriske vindusheiser og speilregulering, aluminiumsfelger og elektrisk regulering av førersetet er standard. Takrailer og hekkspoiler er det eneste du må betale ekstra for av det utstyret som er på "min" bil.

Støynivået er litt høyere i 850R enn i for eksempel en 850 2.0. Det meste av støyen kommer fra hjulene. Motoren er behagelig stillegående ved normal kjøring. Det er først når en legger pedalen mot gulvet at den gir skikkelig lyd fra seg, men heller ikke ved moderat akselerasjon er du i tvil om at det er en R-motor under panseret.

Forhjulsdrift?
Kjørestillingen er som i de fleste Volvoer, behagelig og ikke spesielt sportslig, men setene gir god sidestøtte, noe jeg setter pris på allerede i de første svingene. Det krenger lite og bilen svarer kontant på alle rattbevegelser. Samtidig som kontakten med veien er førsteklasses, har Volvo greid å lure unna forhjulsdriftfølelsen. Sammenligner du med en BMW eller Mercedes vil du nok kunne kjenne at drivkreftene går via forhjulene, men uten noen form for referanser tenker jeg ikke på at 850R har forhjulsdrift.

Selv i hårnålsvinger tåler den at en går på hardt og når det omsider begynner å brøyte foran, kan det lett kontrolleres med gassen. Sammenlignet med Volvos første turbomotorer er R-motoren en drøm. Ladetrykket kommer mykt og kvikt. Bare under akselerasjon hvor du drar den helt ut på gearene, er det antydning til turboforsinkelse. Motoren oppleves derfor som svært samarbeidsvillig, også ved krevende svingkjøring hvor det er nødvendig å bruke motoren for å holde balansen.

Fjæringskomforten er ikke på høyde med 850ene med mer sparsom motorutrustning, men fullt ut akseptabel, og jeg tviler på om svigermor ville reagert på denne fjæringskarakteristikken.

Som på skinner
Etter noen mil på svingete og humpete småveier setter jeg på fartsholderen og legger kursen sydover. Det går jevnt. Viseren på ladetrykksmåleren flytter seg opp på det hvite feltet i de bratteste bakkene, men farten er den samme. 350 Nm gir et imponerende skyv.Motoren maler nydelig og på slik kjøring er dette en komfortabel milsluker.

Tilbake til Hällered: Selv om jeg på småveiene hadde fått klare signaler om at 850R har både krefter og kjøreegenskaper som er en sportsbil verdig, var jeg spent på hvordan den ville takle forholdene på Hällereds høyhastighetsbane.

Etter å ha vært rundt banen som passasjer hos Roger Rudenbrandt overtar jeg rattet og legger ut på den 6,2 kilometer lange banen. Hver sving er 2 km lang og dosert slik at en skal kunne ligge i 200 km/t uten å røre rattet. Svingene er sugende og hastigheten synker med mellom 10 og 15 km/t i hver sving, men på rettstrekningen kryper speedometernåla raskt opp på 250 km/t.

Høyhastighetsbanen er ekstra krevende nå. Foruten en kald nordlig vind med enkelte snøflak, har telehiven satt sitt preg på svingene. Jeg hadde ventet at bilen skulle være litt urolig på grunn av både vinden og humpene, men dette går som på skinner.

240 km/t - en selvfølgelighet
Vi er ikke helt alene på banen, men trafikken er liten og jeg stopper for å kjøre en akselerasjonsprøve. TRACS, antispinnsystemet som skal bremse det hjulet som spinner, jobber til ingen nytte. Forhjulene river seg løs fra asfalten samtidig og vi starter med hvinende dekk og blå røyk uten at TRACS rekker å registrere noen hastighetsforskjell mellom de to forhjulene. Førstegearet tar slutt ved 60, andregearet ved 100, tredje ved 150 og ved 200 km/t legger jeg inn femtegearet. Farten øker ufortrødent, men ved 240 km/t vil den ikke mer. Imponerende, denne bilen akselererer til 240 km/t med samme selvfølgelighet som en vanlig bil akselerer til 90 km/t!

Det er nå forfengeligheten straffer seg. Takrailene og spoileren på bakluken øker nemlig luftmotstanden, men 240 eller 250 km/t spiller i grunnen ingen rolle. Jeg hadde mest glede av 850R på de smale og svingete veiene der 70 og 80 km/t var fort. R-motoren gir et nydelig drag ut av svingene. Sammen med effektive og lett balanserte bremser, som for øvrig krever vesentlig mer pedalkraft enn i en standard 850, den kontante og presise styringen og de nøytrale svingegenskapene, gir dette en kjøreopplevelse jeg aldri tidligere har opplevd i en praktisk familiebil.

VOLVO 850R:
Motor: Femsylindret rekkemotor med to overliggende kamaksler, fire ventiler pr sylinder. Elektronisk styrt tenning og innsprøyting. Garret T3 turbo og intercooler. 2319 ccm. 184 kW (250 hk) v/5400 o/min. 350 Nm v/2400-5000 o/min. Kompresjon: 8,5:1.
Transmisjon: Forhjulsdrift, femtrinns manuell gearkasse. Differensialbrems og antispinnregulering.
Bremser: Ventilerte skiver foran og bak, ABS.
Dekk: 205/45ZR17W Pirelli PZero. Hjuloppheng: Foran: Fjærben, A-formede bærearmer samt krengningsstabilisator. Bak: Støtdempere, skrufjærer, langsgående bærearmer med delt bakaksel og krengningsstabilisator.
Styring: Tannstang, servo.
Mål: Lengde: 472,0 cm. Bredde: 176,0 cm. Høyde: 145,0 cm. Akselavstand: 266,0 cm. Sporvidde f/b: 152,0/157,0 cm.
Vekter: Egenvekt m/fører: 1470 kg. Totalvekt: 1970 kg.
Tankvolum: 59 liter.
Akselerasjon: 0 til 100 km/t: 6,7 sek.
Toppfart: 250 km/t.
Forbruk: Ikke oppgitt. Testforbruk: ca 1,03 l/mil.
Pris: 635.000,-.