Renault 19

Først publisert i BIL 1 - 1999.

Renault 19 ble produsert fra 1988 og frem til 1995 da den ble avløst av Mégane. På mange måter lever den opp til de forventninger og fordommer man har om franske biler. Kjøreegenskaper og komfort er sterke sider. Samtidig forekommer det litt flere feil enn på andre biler, men ikke verre enn at ingen bør bli skremt fra å kjøpe et velholdt eksemplar.

Renault 19 finnes som tre- eller femdørs kombi, sedan og cabriolet. Femdørs er mest populær. Og når vi er inne på popularitet, kan vi ta med at Renault 19 i flere år var den mest populære importbilen i Tyskland.

I Norge er det solgt vel 6.700 biler fra 1988 og frem til 1996. Hvilket for øvrig er 1.000 biler færre en hva Golf eller Corolla solgte bare i 1996.

Skulle valget falle på en Renault 19, er ikke motorutvalget det største. Til å begynne med kom den bare med en 1,7-liter med 75 eller 95 hester i GTS-, respektive TXE-versjon. I 1992 forsvant 1,7-literne. En ny 1,4-liter med 77 hester og en 1,8-liter med 95 eller 110 hester erstattet disse.

En utgave med fire ventiler pr sylinder gjorde et gjesteopphold på prislistene i 92/93. Med 135 hester var dette en ekte GTi. Fra 1993 fikk også dieseltilhengerne sitt. En 1,9-liter med og uten turbo ga en effekt på henholdsvis 90 og 65 hester. Vel 10 prosent av kjøperne valgte dieselmotor, men mange av disse ble solgt som firmabiler.

I mai 1992 fikk Renault 19 en liten ansiktsløfting, mest merkbar i form av en ny grill som er relativt lik den man ser på dagens modeller. Modellbetegnelsene skiftet også fra GTS/GTX/TXE til RN/RT med sistnevnte som best utstyrt.

Fransk fjæring
Som nevnt er det lite å utsette på kjørekomforten. De av leserne som har skrevet til oss fremhever også dette som en av grunnene til at de er fornøyde med bilen. I tillegg roses rommeligheten og et bensinforbruk rundt 0,7 l/mil, noe eierne oppfatter som lavt.

Vi finner ingen revolusjonerende løsninger under bilen, men fjæringskomforten er likevel god. Foran er det fjærben slik det er på nær sagt alle biler i denne klassen. Bak sitter det langsgående bærearmer som er kombinert med fire torsjonsfjærer og stående støtdempere.

Kollisjonspute på førerside ble standard i 1994. Blokkeringsfrie bremser kunne man få som ekstrautstyr fra 1995.

Velholdt
Vi dro som vanlig til NAFs teststasjon i Oslo. Med oss hadde vi en 93-modell 1,9 diesel. Den var kjørt 105.000 kilometer og var en tidligere tjenestebil, men hadde vært i privat eie det siste året. Til å være tjenestebil var den forbausende fin i lakken. Den hadde også vært jevnlig til service. NAF fant ikke mange feil, men det dryppet kjølevæske fra en dårlig vannpumpe, hjullagrene foran var modne for utskiftning og bremseskivene burde byttes. Dette er vanlige mangler når en bil runder 100.000 kilometer og ikke spesielt for Renault 19. Svettingen av olje rundt drivakselmansjettene, og er imidlertid en typisk Renault-feil.

Renault 19 kommer i undersøkelser ut med noe mer feil enn gjennomsnittet. Det gjelder spesielt for modeller før 93/92 og det dreier seg for det meste om feil ved forstilling og ødelagte fjærer. På senere modeller bør man sjekke bremsesystemet grundig, spesielt bak.

Oljelekkasje fra motoren er heller ikke uvanlig, spesielt på 16V-motoren. Rust nevnes ikke som et spesielt problem, men på eldre biler bør man uansett lete godt etter rustskader.

Prisene på brukte Renault 19 er en god del lavere en for tilsvarende årsmodeller av for eksempel VW Golf. Deleprisene er ikke direkte avskrekkende og det er ikke mange "franske" løsninger på bilen som gjør det vanskelig for hobbymekanikeren.

Tekniske data