Cobra i sjette versjon

Det var på jålebil-utstillingen i Monaco at det dukket opp en AC Cobra Mk VI. Det har vært Cobra-replicaer før, så akkurat det fikk ikke følehornene til å vibrere.

Men når jeg så hører at Doug Blain, tidligere fantom-redaktør i CAR (”Doug Blain – insane” sto det på inngangsdøren til hans helt hvite kontor) og nå utgiver at The Automobile er kompis av en amerikansk bilkjenner, jeg mener: en av de seriøse, som nå bor på Jersey, og at denne amerikaneren har interesser i de som bygger denne bilen, begynner jeg å bli virkelig interessert.

For John W. Dick er seriøs. Seriøs på den måten at det er ikke Goodwood eller Pebble Beach som står øverst på agendaen, men å gjøre bra ting som man selv, og forhåpentlig noen andre, har glede av.

Han var, viste det seg, i første rekke en av personene bak noe som heter Gullwing GmbH, som ligger ikke langt fra Leipzig og som har bygget noen aldeles utrolig nydelige 300 SL-replicaer.

Skjønt, det er ikke riktig å kalle dem replica. De er trofaste mot den originale mer enn 50 år gamle oppskriften, men moderne chassis- og motorteknologi gjør disse bilene til superbiler med røtter. Så utrolig bra var disse bilene at en vegg-til-vegg rekke av advokater fra Stuttgart gjorde såpass seriøs støy at akkurat den biten av virksomheten nå ligger på vent.

”Vi vil være venner med alle”, sier Jürgen Mohr, sjefen for denne lille håndverkbedriften i en liten by som heter Heyde.

Så mens han venter på en avklaring i forhold til Mercedes-Benz, har han gjort en avtale med de som eier rettighetene til Englands eldste bilmerke, AC. Så nå produserer de mark VI utgaven av dette ikonet, og de kom til Genève for å vise oss hva de kan.

Det ble stilt ut både en komplett bil, og den nydelige rørgitter-rammen som er basis for det hele. Skal man dømme etter den, er denne Cobraen et mesterstykke.

Mitt inntrykk av den opprinnelige Cobraen er ren kaldsvette, maken til snaking som det opprinnelige chassiset bød på har jeg aldri opplevd verken før eller siden. Men så var den da ikke beregnet til mer enn en forsiktig Bristol-motor på litt over 100 hester.

I dagens utgave snakker vi om 6,2 liter i V8-fasong med innpå 700 hester, vi snakker om en opphengning som en kompetent mekaniker/fører kan fininnstille til det som er optimalt for jobben (og føreren) og vi snakker et sett solide fire potters Porsche calipere på skiver godt over 300 m.

Og vi snakker et karosseri som er en trofast rekreasjon av det opprinnelige. Men tar du på det, oppdager du kanskje at dette kjennes ikke ut som vanlig plate eller plast.

Produsenten kaller det aluminium-hybrid, og elementene består av aluminium-partikler på en eller annen måte blandet med kullfiber. Siden jeg har helt klare planer om å besøke Heyde om ikke så lenge, regner jeg med å kunne fortelle mer om dette. Jeg regner i hvert fall med at dette materialet er med på å holde Cobra-vekten såpass lav som så vidt over et tonn.

Finishen er nydelig, og interiøret er ikke så spartansk som det opprinnelige, men luksusbil kan vi ikke snakke om. Og, for å vise at de tar firmanavnet alvorlig, har de bygget en vinter hard-top, der dørene er utpreget gullwing – festet i taket. Bare tanken på å ta denne bilen ut i snøen, gjør at beundringen for disse folkene øker.

I USA selges det rundt 1500 AC Cobra replicaer hvert år. ”Hvorfor i all verden vil folk kjøpe en replica dersom de virkelig kan få den ekte varen?” spør Mohr. Som forteller om adrenalinrushet når du treffer hundre etter 3,3 sekunder og at dette er såpass hardcore at toppfart er uinteressant.

”Dette er ikke noen etterligning, men den nyeste generasjonen av bilen som traff en måpende verden i midten av 60-årene” sier Mohr.

Og i den grad man kan snakke om rett nedadstigende linje når vi har en merkevare som har vært innom et dusin eiere de siste 30 årene, har han egentlig helt rett. Heldigvis ser også det ferdige produktet, og ikke bare myten, ut som Riktig Vare.