Ferrari med 65 grader

Det har vært mange motorer derfra, en tid hadde han så mange på hyllene at uansett hva motorsport-myndighetene bestemte av nye formler, sto det alltid en Ferrarimotor klar. Til og med en to-sylindret langslagmotor på fire liter hadde han på lur en gang, uten at noen riktig vet hva slags bane den skulle være egnet for.

Men det er kanskje ikke sylindertall eller testa rossa som i størst grad betegner Ferrarimotoren. Det er nok vinkelen mellom sylinderblokkene. Og 65 graders motoren er nok den mest kjente, og utvilsomt den som har levd lengst. Du finner akkurat det målet i dag i 550 Maranello motoren, og du fant den første gang i Dino motoren til Grand Prix bilen i 1958. Men egentlig begynte den enda tidligere, i 1956 som type 156 (1,5 liter, 6 sylindre) for Formel 2. Oppkalt etter Ferraris sønn Alfredo (=Alfredino, = Dino) som døde så alt for tidlig av leukemi. Enzo Ferrari insisterte alltid på at det var Dino som hadde insistert på 65 graderen.

Det er denne motorfamilien, i seks eller 12-sylindret utgave som nå blir feiret av Ferarri-museet hjemme i Maranello. Du møter dem i alle fasonger, som produksjonsmotorer for snille Fiat sportsbiler, som drivkraft i den vakreste Ferrari noensinne – den opprinnelige Dino, i racerbiler og i sportsbiler. Du møter også en skikkelig forklaring på hva det egentlig er for en vanskelig vinkel vi snakker om, hvordan motorene i dag må utstyres med kamuflasje-konstruksjoner for å sikre en skikkelig balanse, og du møter masse historisk sentimentalitet.

Og du møter selvfølgelig nye porsjoner myter som er med på å opprettholde Ferraris renommé som noen helt uvirkelig.

Men for en god idé å lage en utstilling rundt en sylinderblokk-vinkel.