Nissans mest europeiske får mer

På tross av Brexit kunngjorde Nissan, flere måneder etter at resultatet av avstemningen var kjent, at også den nye Qashqai, Generasjon 3, skulle bygges i Sunderland.

Det er ikke å overdrive å si at denne bilene er akkurat like engelsk som Mini. Selv Bentley og Rolls-Royce vil ha problemer med å forklare hvorfor de er mer britiske enn denne pioner-modellen.

Vi møtte bilen første gang på Genève-utstillingen allerede i 2004. Som et konsept. Ikke bare hadde konseptbilen et underlig navn, den hadde også en underlig oppskrift.

«Qashqai er en seriøs designstudie som viser én av de retninger Nissan kan velge i fremtiden. Det er en bil som tilpasser seg omgivelsene like raskt som de unge brukerne den er tiltenkt», ble den beskrevet som den gang.

Vi brukte nok ordet crossover også – men det var liksom ikke noe selvsagt hva det var for snart 15 år siden.

«I dag har Nissan avduket sin viktige nyhet. Qashqai skal vinne nye kunder som ønsker seg den komplette bilen. La oss håpe det vanskelige navnet ikke blir noen hindring,» åpnet vi med da vi presenterte produksjonsbilen fra Paris-utstillingen i 2006.

Navnet ble ingen hindring, selv om det var såpass komplisert at selv internt i Nissan-organisasjonen skrev man bare QQ når bilen skulle omtales. (Navnet har visst forresten med folk (eller dyr) i Iran å gjøre).

Bilen har satt britisk rekord både på vei til 1 mill. enheter, og til 2 millioner og nå, med 2,8 millioner produsert, er den i ferd med å sette 3-mill rekorder. Om det blir med en bil fra den nye generasjonen er tvilsomt, den ligger nok enda litt lenger frem.

For nå introduserer man nye detaljer på den oppgraderte modellen, samtidig som man investerer 53 millioner pund i fabrikken for å øke kapasiteten og sørge for at QQ kan bygges på begge produksjonslinjene i Sunderland.

Den eksporteres til 100 markeder og har et volum som tilsvarer 20 % av alle biler som eksporteres fra England.

Definitivt en suksess for det tekniske senteret i Cranfield som utviklet det hele, men spesielt for den ferske designavdelingen midt i London sentrum.

Det var der man skapte denne meget originale oppskriften som mange har tatt etter i senere år, og som fremdeles er veteranen og den bestselgeren bilen i dette segmentet i Europa.

For meg er helten bak hele historien Stephane Schwarz, han fungerte som designsjef i Paddington-studioet da bilen ble født - under et ganske tykt lag japanske sjefer.

Men dette var den gangen man kunne ta med sjokoladekake og gå på besøk til designstudioene – vil fulgte denne utviklingen ganske tett.

I dag er Stephane designsjef hos Zagato i Milano, og fremdeles svært fornøyd med QQ. Han blir derimot litt mer tilbakeholdende når jeg vil pushe Juke på ham også – uansett, han kjørte opp et meget radikalt og modig spor hos denne progressive japaneren.

Hvorfor jeg skriver dette?

Ikke av annen grunn enn å minne om at ikke bare holder bilen åpenbart fremdeles følge (det er ikke lenge siden vi prøvekjørte den), og at det er mye mer lokal kultur her enn det man kanskje er vant til fra en «japansk» bil.

Om det er viktig?

Ikke i det hele tatt, det som betyr noe nå er 1) plugg. 2) leasingvilkår.

Jeg kan ikke fortelle om noen av de elementene, jeg vet bare at QQ er en bil jeg har et forhold til, og jeg håper den holder koken til Versjon Tre dukker opp. Fra den mest europeiske av de japanske bilfabrikkene.