Volvo C70 Coupé

Først publisert i BIL 5 - 1997.

Kan en bil som i sitt utseende er inspirert av Volvo P1800 og BMW 6-serie og som i teknikk og hovedkomponenter bygger på den småkjedelige Volvo 850 nå S70, bli en småfrekk og sportslig coupé? Det var et av spørsmålene jeg reiste til USAs vestkyst for å få svar på. Det er forresten all grunn til å spørre hvorfor i all verden vi reiser halve kloden rundt for å tilbringe noen timer bak rattet på en bil som produseres noen få mil sør for Svinesund, i Uddevalla. Men slik ble det bare, ettersom Volvo hadde lagt den internasjonale lanseringen av sin nye bil til et av bilens hovedmarkeder, nemlig California. Alternativet var å vente med å skaffe grunnlag for egne meninger til ettersommeren – C70 kommer i salg her hjemme i slutten av august.

Jeg lander på flyplassen i Santa Barbara på Amerikas Riviera, en flyplass som – bortsett fra temperaturen og palmene – minner om Vadsø i størrelse og har ubyråkratisk bagasjehåndtering. Derfra bærer det rett til det nærliggende hotellet Fess Parker’s, hvor et imponerende antall Volvo-folk står klare til å presentere sitt nye vidunder for den internasjonale pressen. De av leserne som har levd en stund drar kanskje kjensel på navnet Fess Parker; han levendegjorde i sin tid Davy Crockett på filmduken. I dag, i en alder av 72 er han hotelleier og vinbonde.

Utålmodig hører jeg på Volvos britiske designsjef Peter Horbury som forteller om sine tanker bak formgivingen av C70, med en videreføring av det designspråket som ble lansert med modellene S40 og V40. Særlig har fronten klar familielikhet med sin lillebror. C70 bygger på samme plattform som 850-etterfølgeren S70/V70. Men selv om både understell, motorer og dashbord i hovedtrekk er like, har en coupé appell til helt andre kjøpere enn sedanen S70 og V70. Slik sett er C70 bilen for alle som er unge til sinns, uansett alder. – We have kept the fun and given away the box, sier Horbury med et hint til nytt kontra gammelt Volvo-designspråk.

Utålmodig suger jeg til meg prosjektsjef Håkan Abra-hamssons ord om utviklingen av C70, om hvordan de har laget en fireseters coupé med et rommelig bagasjerom samtidig som de har ønsket at bilen "bare" skal se ut som en toseter – til tross for at karosseriet faktisk er 6 cm lenger enn på S70. Samtidig som det ikke er gått på akkord med Volvos flaggsak, sikkerheten. Utålmodig, for jeg vil ut på veien, føle på kroppen hvorvidt Volvo har lykkes med å skape en bil som både er sportslig og komfortabel, både tiltalende og funksjonell.

Kvikke kurver
Endelig er jeg på plass bak rattet. Ivrig etter å prøve bilen på veier som krever mer enn bare å trå på gasspedalen og holde i rattet, legger jeg kursen østover. Først noen titalls kilometer på Highway 101 hvor jeg legger merke til at biler både foran og bak meg tilpasser sin fart for å kunne ligge på siden av "min" C70. Sjåførene er tydelig nysgjerrige på hva slags bil dette er.

Deretter peiler jeg meg inn på mindre trafikkerte veier nordover. Målet er fjellområdene i Los Padres National Forest, for kartet har gitt håp om at veiene her er en passende utfordring – for både bilen og meg? Den første timen går med til å finne meg til rette i førersetet, mens jeg i bedagelig tempo glir forbi den kunstige innsjøen Lake Casitas, som her hjemme kanskje huskes som arena for roing under sommer-OL i 1984. Jeg passerer nærmest endeløse rekker av fruktplantasjer med snart modne appelsiner på trærne. Det er lett å finne en sittestilling som passer, for både sete og ratt kan justeres i høyde og lengde. Skinnsetene er litt glatte, men gir god sidestøtte i ryggen. Sitteputene har en lengde som passer meg bra, men sidestøtten til lårene er ikke fullt så god som sidestøtten i ryggen.

Kraftig dreiemoment
På strekninger hvor det ikke finnes reklameskilt som politiet kan skjule seg bak, kan jeg ikke dy meg for å sjekke støyisoleringen. Etter et par kick-downøvelser har jeg fått et inntrykk av meget lavt støynivå inne i kupéen, men samtidig har bilens japanske automat-gearkasse gitt et signal om at samarbeidet med høytrykksturboen ikke er helt harmonisk når turtallet fyker i været. Så, etter denne idylliske transportetappen og en liten snartur innom den kjedelige motorveien Interstate 5, møter C70 en motstand når veien begynner å sno seg oppover Elizabeth Lake Canyon i Angeles National Forest, med det drøyt 4.000 meter høye Warm Springs Mountain på venstre side og det nesten like høye Red Mountain på høyre.

Motoren har mye dreiemoment å jobbe med, hele 330 Nm byr 2,3-literen på. Det stive sportchassiet, som vi tidligere på turen har opplevd som en smule ukomfortabelt når underlaget har vært dårlig asfalt, kommer nå til sin rett. I de skarpsvingete motbakkene er det nesten ikke grenser for hvor aggressivt jeg kan behandle gasspedal og ratt – jeg har full kontroll over bilen. Det er også under slike kjøreforhold at en av de vesentlige konstruksjonsforskjellene mellom C70 og S70/V70 bidrar til bedre stabilitet: Sporvidden på bakakselen er økt med 5 cm på coupé-utgaven.

En fordel med slike veier er at man kan virkelig leve ut sin fartsgalskap uten å bryte fartsgrensene. De aller fleste klarer å kjøre i 150 km/t eller mer på en tysk autobahn – men det er langt mer krevende, og morsommere, å holde 60-70 km/t når veien minner om en bunt hyssing.

Så er jeg inne i Los Padres-området, hvor det i følge lokalbefolkningen ikke bare skal finnes grevling og vaskebjørn, men også villsvin, prærieulv og til og med puma. Selv ser jeg bare ørn og ekorn, man må nok ta seg frem på andre måter enn med en gull-Volvo for å komme viltet på nært hold.

Manuell moro
Etter en lunsjpause i brunsvidde "western-omgivelser" i Lilly Meadows bytter jeg bil med en svensk kollega og får manuell gearkasse i høyre hånd. Det tar ikke lang tid å slå fast at dette gir enda større kjøreglede. Det er vel og bra med automatgear, men etter min mening er det mer moro å kjøre bil når jeg får lov å være sjef for gearkassa selv. Høytrykkturboen føles mer harmonisk sammen med manuelt gear og det er en fryd å føle hvordan bilen skyter fart når turtellernåla passerer 3500 omdreininger. Med mindre du bevisst vil bryte fartsgrensen, må du veksle ned til et lavere gear for å få anledning til å føle dette "kick’et", for ved 80 km/t i femtegear ligger turtallet på ca 2000 omdreininger.

Bremsepedalen krever ganske bestemt behandling for å oppnå maksimal effekt. Den aller første gangen jeg har behov for å skrubbe hardt, får jeg derfor ubehagelig høy puls før pedaltrykket er kraftig nok. Dette er en tilvenning og når jeg først er klar over at jeg ikke har med "giftige" Audibremser å gjøre, er det lett å dosere bremsene. Det får jeg rikelig anledning til å praktisere, for nå går det nedoverbakke gjennom Pine Mountain – mange mil med svinger gjennom svært skiftende natur med gråbrunt ørkenlandskap og fargesprakende vårblomstring som ytterpunkter. Før jeg ender på kystveien som fører tilbake til Santa Barbara, går turen innom Ojai, en idyllisk landsby som ikke uten grunn kan kalles Shangri-La. Her ble nemlig den klassiske filmen "Tapte horisonter", etter James Hiltons roman, spilt inn i 1937.

Etter nye timer bak rattet neste dag og sammenlagt nærmere 500 km på tripptelleren, er det tid for å gjøre opp status; har Volvo lykkes med sin nye bil? Som teknisk produkt og kjøremaskin er C70 absolutt vellykket. Som øyemagnet må den nok ha drahjelp fra en oppsiktsvekkende farge. Selv om formgiverne har skapt en slank, moderne og elegant coupé, er det likevel ikke tvil om at dette er en Volvo; solid, traust og diskret. Mens jeg står på gaten og fotograferer den gyldne svensken, kommer det stadig amerikanere bort for å "prate bil" og superlativer som "lovely" og "wonderful " sitter løst. En kirsebærfarget utgave av bilen blir langt fra gjenstand for samme oppmerksomhet.

Til Norge
Hva så med C70 på det norske markedet? I første omgang kommer bilen med 2,3 liters motor med høytrykksturbo, altså den dyreste varianten, hit til landet. Og hos Volvo Norge regner de med å selge 50 biler i år. Det finnes utvilsomt entusiaster nok til å tilfredsstille det salgsmålet, men i månedene fremover er det tett mellom coupé-introduksjonene. Peugeot 406 Coupé og Lancia Kappa Coupé er to av dem. Kanskje blir Mercedes CLK hovedmotstander både pris- og statusmessig for Volvo C70 – for sistnevnte blir ingen billig bil når norske avgifter er lagt til. Prisen i faktarammen gjelder det høyeste utstyrsnivået, men en noe billigere versjon (675.000 kroner) vil også komme. Først i desember vil bilen være tilgjengelig med de to minste motorene.

Den åpne versjonen, C70 Cabriolet, som vi gjerne skulle ha prøvd under Californias varme vårsol, fikk vi denne gang bare testet lydanlegget i. Bilen er ikke klar på veien før om et halvår. Bortsett fra vinden i håret og basshøyttalerne i bakseteryggen er bilen den samme. Men følelsen må vi komme tilbake til.

DETTE ER VOLVO C70:

Tallene gjelder biler med femtrinns manuell gearkasse