Abarth er tilbake

Egentlig fortjener Abarth-historien mange bøker. Det har den heldigvis også fått. Noen er til og med ganske gode. Spesielt et par japanske bøker, og de viser det underlige fenomenet at Abarth-kulten vel er sterkere der enn noe annet sted i hele veden.

Men i forbindelse med årets Genève-utstilling skal Fiat altså blåse liv i navnet igjen. Og da er det jeg begynner å tenke bakover og er bombesikker på at navnet har prydet biler i dette årtusen også. Ved den siste Torino-utstillingen i 2000 er jeg sikker på at vi så biler, i hvert fall konsepter, med den velkjent Skorpionen på.

Porsche-teori

Abarth er en spennende etterkrigshistorie som blant annet involverer gamle Ferdinand Porsche som gikk ut av annen verdenskrig med ideer om en enda mer revolusjonerende Formel 1 bil. Etter Auto Union-oppskrift, men med en vanvittig overladning og firehjulsdrift.

Prosjektet ble overtatt av en rik italiener, Piero Dusio, som hadde et sportsbilmerke som het Cisitalia. Han er det beste eksemplet på den velkjente oppskriften på ”Hvordan bli millionær”, nemlig å være milliardær og så engasjere seg i motorsport. Ikke bare reverserte han seg ned til millionær (i etterkrigslire – ikke spesielt imponerende). Han greide å konke også.

Self-made Fiat-trimmer

Ut fra restene kom blant annet Carlo Abarth, en annen østerriker, som så begynte på egen hånd med å trimme Fiater. Det å stille opp på Torinos andre flyplass, der han hadde ”fabrikken sin, en tåkete høstmorgen og se racerne hans drægge opp og ned på stripa, og kanskje få ta en tur selv i noen absolutt vanvittig blodtrimmede spesialer, tilhører de morsomste veteranminnene.

Etterhånden ble bilene hans såpass spesielle at de tiltrakk seg Torinos beste karosseriskreddere – noen av de karosseriene som ble montert på hans utgaver av Fiat 500 og 600 tilhører de evige klassikerne. Mitt beste Abarth-minne er allikevel noe som, i hvert fall forfra, så ut som en fullkommen normal Fiat 850. Men dette var en OTR 1000, med 100 hester av forholdsvis tvilsom pålitelighet. Vanvittig morsom.

Norsk interesse

Grunnen til at Abarth også har et solid navn her hjemme skyldes folk som Rolf Sjetnan som solgte Abarths velkjente eksosanlegg over disk i Jacob Aals gate i Oslo, eller Axel Gulbrandson (senere Mitsubishi-sjef) – en av de mange som deltok i motorsport med Abarth-trimmede Fiater som både bråkte mye mer og gikk mye fortere enn de hadde noen som helst rett til.

Om Grande Punto S 2000 – som altså skal være den første modellen etter at Abarth er gjenopplivet – bråker vakkert og beveger seg kjapt, aner jeg ikke. Kanskje kan vi fortelle litt mer fra Genève, i hvert fall blir det mer å fortelle senere. Men den vil i hvert fall gi anledning til å ønske Skorpionen velkommen tilbake.

På tross at jeg altså ikke kan huske at jeg noen gang har sagt farvel til den.