i-flow med strømmen

Thomas Bürkle slutter aldri å forundre meg. Han ser egentlig ut som en ganske solid besteborger, ikke akkurat veldig hip – for å si det sånn. Så dukker han og hans Rüsselsheim-baserte team opp med den ene fantastiske skapningen etter den andre.

Til nå har de stort sett vært kalt HED (for Hyundai Europe Design) med et nummer etter, men nå har de jommen fått navn også. i-flow heter årets.

Da jeg fikk se tegningene tenkte jeg Flash Gordon. Virkeligheten var noe helt annet. Som med så mange av dagens konseptbiler, må man faktisk bruke tid og dele pakka opp i to.

Ta først for deg de store linjene, selve silhuetten og glem alt stashet rundt. Da har du to kraftige hjulbuer, du har antydninger av Cola-knekken ved fordøren og du har en hekk som reiser seg ganske meget.

Du har en A stolpe som er skikkelig hellende, en massiv B-stolpe som nesten heller fremover og en C-stolpe som er en avslutning med utropstegn.

Så kan vi ta detaljene. Diskrete bølger i panelene på siden, forfra har den et stort gap og lykter som gjør at det ser ut som om den har skuldrene oppunder ørene mens store luftinntak også viser at dette er noen lave, asfaltsugende greier.

Hekken er ikke kurver, den er et stort antall bølger, og om du ikke blir harmonisk til sinns av den, vekker den i hvert fall massiv interesse. Jeg brukte lang tid på den, og er fremdeles ikke sikker på om jeg liker den.

Det er et godt tegn

Innvendig er den også skikkelig med strømmen. En rekke helt asymmetriske detaljer – dashbordet for eksempel, og interiørdetaljer som virker som de svever i luften.

Men setene er de mest spennende elementene. Akkurat som på for eksempel setene i Bertone-konseptet, ser man nå strukturen på de ultratynne konstruksjonene på utsiden. Og setene er bygget opp med noen veldig avanserte gel-mateialer som kommer fra prosjektets hovedsamarbeidspartner, kjemikalieprodusenten BASF.

De har forresten også levert et annet syntetisk stoff, Steron, som nesten føles som silke om som har vært brukt i omfattende grad i det nydelige interiøret.

Og for sikkerhets skyld er det denne innovatøren som også har levert lakken. Hva det er aner jeg ikke, men det virker som om de har helt utover flytende metall. Det ser fremdeles ut som om overflaten er fuktig, og det er en levende speilrefleks i den som er helt utrolig.

Bürkle har tatt meg gjennom hele designen, og jeg glemte vel ikke å spørre om mål og vekt og slik – jeg var ikke interessert. (Er du interessert i hvor mye en av mennene til Giacometti veier, når det allikevel ser ut som om han går på luft?).

Det eneste konkrete jeg var interessert i, kunne han imidlertid ikke snakke om, for der lå det noen patenter og ventet. Adaptiv Aerodynamisk teknologi, var hans offisielle navn på fenomenet.

Det høres ut som den type variable strømlinje-elementer som er forbudt i motorsport.

Men dette vil vi kanskje snart få servert på en produksjonsbil?