Mazda og truede arter

Iøynefallende vellykkede design fanger selvfølgelig alltid interessen. Første gang jeg så antydninger av KIAs Stinger var for eksempel et slikt øyeblikk. Eller av Ceed-konseptet i Frankfurt i fjor.

Men det var noe eget da jeg sto og henfalt over den røde KAI Concept. Og det ble forsterket da jeg lot lyset spille i den roterende Vision Coupé (som ble valgt til årets konseptbil ved Interior Motives Designer’s Night i Geneve).

Det tok litt tid, og egentlig så jeg ikke etter noe bestemt, men så plutselig gikk det opp for meg hva det var ved disse bilene som hadde gjort meg ekstra glad.

Begge hadde hølihekken.

Her hadde jeg gått fra fremtidsbil til fremtidsbil (og noen nåtidsbiler også), noen var vakre, noen var kjipe – men stort sett var de uten det vesentlige elementet som har vært en integrert del av hele min tid i bil:

Eksos-rør.

Det triste er jo at selv produsenter med fossilmotorer har en tendens til å skjule eksosutløpet – de legger det under bilen og lager noen fake antydninger der bak, som ingen kan tro på.

Eksosrør tilhører – fant jeg ut der jeg så på Mazdaen – et utrydningstruet et-eller-annet. Snart finnes de ikke mer, de blir like sjeldne som sigarer. Det eneste vi (kanskje) får beholde er noen rør på brenselcelle-bilene, men de er jo like spennende som en lekk kjøkkenkran.

De forholder seg til skikkelige eksosrør som e-sigaretter forholder seg til en skikkelig sigar.

Så derfor begynte jeg å slenge med kameraet, og invitere dere alle på en tur gjennom en dyrehage der det blir færre og færre av noe av det som virkelig har definert en bil.

Et eksosrør.

Et tynt og spedt fra en Mini-motor eller et virkelig fett orgel fra en Superbil – spiller ingen rolle. Et rør er et rør.

Men jeg konkluderte med, som noen av bildene mine viser, at dersom du kjøper ditt eget eksosanlegg i dag, er det mer sannsynlig at du skal bruke det som fancy interiørdekorasjon, enn til noe som både bråker og lukter.